Rapport fra Smilets land  1

    Det var vel den ungarske sviskekomponist Franz Lehar som lanserte ”Smilet land? Hans operette handler om Kina, men passer best på
    Thailand. For en ulærd europeer var det muligens akkurat det samme? Begge de eldgamle kulturnasjonene får vi barbarer bøye oss i
    ærbødighet for. Musikalen ”Kongen og jeg”, filmatisert to ganger av Hollywood, viser en glans, prakt og kultur, som gjør oss flaue og
    forlegne.
             
    Mange eldre erindrer kong Bhomibol og dronning Sirikit på besøk i Norge for noen år sia. Det var som en
    visitt fra ”Tusen og en natt”. Thailand var lenge et lukket land. Det ble åpna ei luke til Vesten da den engelske
    lærer, Anna Leonowens, ble ansatt som guvernante ved hoffet for 150 år sia. En roman om forholdet ble til
    suksessen ”Kongen og jeg”. Hennes elev, prins Chulalongkorn, ble den populære og reformvennlige Rama
    (Kong) V.
              
    Dette skjedde lenge før den ukontrollerbare turismens tid. Ryktene begynte å svirre om paradisiske
    tilstander i et land, som unngikk å bli voldtatt av griske europeere, slik som nabolanda. Under siste verdenskrig ble Thailand Asias svar
    det nøytrale Sverige. Man unngikk katastrofen på besynderlig vis.
             
    Landet ble mer åpent. Sendrektige norske nordmenn fra Norge ankom i flokk og følge. Et vidstrakt og naturskjønt kulturland fikk et ufortjent
    rykte. Det skyldes ikke sympatiske og høflige innbyggere, men at navlebeskuende barbarer i det høye nord ikke visste bedre.

    Amerikanske soldater under Vietnam-krigen besudla en bitte, liten del av Paradiset med dollarpunger,
    ignoranse og arroganse. Resten vet vi. En vekker var tsunami - katastrofen. En ”primitiv” nasjon klarte
    faktisk brasene sjøl. Mens vår innsats var mildest talt miserabel.  
           
    Sjøl talte jeg på fingrene før det bød seg en sjelden sjanse til å besøke en gammel venn med frue. Jeg ble
    etter nøling med uforklarlige fordommer, snart helfrelst. Ikke nødvendigvis av vakre kvinner. Nei, storlig
    imponert av det meste. For Thailand rager over Little Norway. Skal vel ikke mye til etter at vi gav vår
    bondekultur på rikmannsbåten? Et utømmelig forråd av ren og skjær høflighet får tilmed belevne
    nordmenn til å virke som bøller.
          
    Og så den utrulige arkitekturen! Som gestalter seg i tusenvis av fantastiske templer for Buddha. Men også moskeer og kirker imponerer
    en kulturfattig stakkar. Fargeprakten finner ingen grenser på Buddhas jord! Du kan i timevis studere utsøkte detaljer så vel innvendig som
    utvendig, uten at du får med deg mer enn brøkdelen.
           
    Skulpturer, bruer og offentlige bygninger imponerer i praktutfoldelse! Vi skilter med Tynset Rådhus og
    Fylkeshuset på Hamar. Her trenger man ingen importert Vietnambru. Man behøver ikke søke etter utenlandske forbilder. Man setter ikke
    opp svindyre ”reisverk” for å pryde torv og streder. For thailenderne er synlig stolte av seg og sitt.
       
    Men hvor mange turister er egentlig klar over den fantastiske kulturen her til lands? Hva leser de reisende før de tar seg en svipptur?
    Dessverre er det som enkelte sjømenn i gamle dager, rett på nærmeste bar. Og deretter…
              
    Men disse turistområdene er da kun en flekk på kartet? Hvorfor legger norske reisebyråer lite vekt på å vise nasjonens egentlige
    kulturutfoldelse? Frykter man at vi skal få flere mindreverdighetskomplekser? Er det for at vi ”siviliserte” skal slippe å belemres med
    alskens overtro? Ser vi opplyste ateister egentlig ned på buddhistisk kultur? Slik vi er i ferd med å gjøre med vår egen tusenårige
    kristendom?
            
    Så var det den delikate og fornemme dansekulturen. Det får bli en annen dans neste epistel får handle om!

    Arne Dag i ”Smilets land"

    Fra Bangkok til paradiset Cha Am - Rapport fra Smilets land 2  

    Jeg fikk slett ikke lov til å bo i ”Diktarstua” mi, sør i Bangkok. For kona til tynsetingen ”Solan” er en veldig
    seriøs buddhist. Var det onde ånder som hadde slått seg ned der? Ho skulle bare ha visst at en
    erkeengel skulle holde hus! Jeg ble sjølsagt tatt usedvanlig godt vare på av
    familien                                               

    Etter hyggelige trivselsdager i Bangkok dro to livserfarne tynsetinger, ”Solan” og ”Ludvig”, på turne sør
    til Hua Hin, kongens feriested. Kjem en frå Tynset, trivs’n over alt! Fødselsdagen til den aldrende
    monarken ble feira tre dager til endes fra 5. desember. Snakker om populær konge!

    Sjølsikre ”Solan” med sjarmesmil om munnen snakker utrulig nok thai, og den belevne kavaler er døråpner over alt. Slike ferdigheter
    blir folk storlig imponert over. Det forstår jeg godt som kun kan stotre et utydelig ”mange takk” på thai. Men når det regner på ”
    Solan”, drypper det heldigvis en smule på nervøse ”Ludvig”.

    For thailenderne er ualminnelige vennlige, høflige og hyggelige, sjøl om noen nordmenn neppe fortjener det. Det er to typer nordboere
    her. Idioter og vi andre. Mangel på respekt, samt kunnskapsløshet? Fikk det bekrefta av en engelskmann, som syntes nordmenn var
    verst. En grusom salve. Du som har tenkt deg hit, må huske på at du ikke bare er en ydmyk gjest, men også verdig representant for
    mor Norge. Det er ikke for ingenting at i instruksjonen til visumsøknader ved den thailandske ambassade kan leses at uhøflighet
    frabes.  

    Det lønner seg nemlig å ta skikken slik den er der en kjem. Da tar thailenderne seg særdeles godt av oss.  Så det er bare å hive seg
    flyet!

    Demonstrasjonene her ødela levebrødet for fattigfolk, som lever kun på turisme. Derfor er fet fortsatt
    glissent i den praktfulle badebyen Cha-Am. Undertegnede har nesten hele stranda for meg sjøl.
    Velkommen!

    Så drømmestedet er definitivt Cha-Am for undertegnede. Det ligger like nord for Hua Hin. Der holder
    jeg til i et hotell ved ei herlig sandstrand. 120 kroner natta. Kvalitet a la Gardermoen. Internett og full
    pakke. Gangavstand til alt hjerte og sjel begjærer. Inga glattholke! Befolkninga i Bangkok som
    strømmer hit hver helg, sender turistene til Hua Hin, der badestranda er helt minimal. Den taktikken har kløktige stasjonsryss
    avslørt!         

    Hua Hin og Cha-Am er som siamesiske tvillinger.  Hua  Hin er viden kjent for jernbanestasjonen fra ”
    Orientekspressen”, samt et yrende turistliv. I dag søker man hotell på internett. Hvor havner man? Vi gjorde det
    på ”Strøket”! Det var hektisk og spennende. Men bedre enn sitt rykte. På Markedet her kan du kjøpe alt til
    spottpriser. Vi gutta satt heime og så Dagsrevyen på hotellrommet. Barpikene er for øvrig slett IKKE
    prostituerte. Har jeg hørt av andre. Sjøl om du innbiller deg det i din uforstand.

    Man befinner seg dog i et ekte Buddha-land! Tolv tusen fantastiske templer forteller
    som sagt et tydelig språk om det. Dessuten kryr det av utrulige vakkert dekorerte og
    mesterlig tillagde småtempler for husånder hist og her. Det legges ut mat til
    spøkelsene. Jeg mistenker katta for å forsyne seg av lekkerbiskene i nattas mulm
    og mørke.

    Den religiøse toleransen er svært så utbredd, sjøl om buddhismen er statsreligion.
    Sør i Bangkok ble jeg vekt klokka fire av muslimsk bønnesang. Hanen stemte i
    klokka fem.(katolikk?), og sannelig stemte bikkjene fra klokka seks seg med i hylekoret.  Men man må ta skikken som den er.

    ”Sawasdi krap” fra Arne Dag i Smilets land.

    Bildet:øverst er ”Diktarstua” mi eller ”Åndenes hus” sør i Bangkok.


    Så var det en annen dans! - Rapport fra Smilets land 3
                    
    ”Smilets land” imponerer som før fortalt en kulturfattig norsk nordmann fra Norge på mange slags vis. Vi må bare bøye oss i støvet i
    stum beundring. Det som derfor faller en kopet og glåmøyd nordøsterdøl aller mest i øynene ved sia av de fantastisk estetiske
    tempelnytelsene som det nærmest kryr av over alt hvor du enn snur og vender deg, er vel den utrulige thailandske dansen!

    Den har visst nok sin opprinnelse og røtter langt tilbake i India, som Thailand har fått mengder av kulturimpulser fra. Dansinga her er
    dermed uomtvistelig påvirka av eldgammel klassisk indisk tempeldans. Vil bare minne om at den hellige Buddha, som gjennomsyrer
    det meste i dette religiøse landet, nettopp kom fra India. Les tidligere tynseting, Arne Garborgs omsetting av Ramayana-kvedet, som
    han hjalp vår lokale Buddha, nemlig Baral på vårt hellige Trondfjellet, med.

    Den klassiske thaidansen har etter hvert fått sin ekte og svært så særegne nasjonale utforming i så vel
    vakre og utsøkte klesdrakter som i en ytterst følsom framførelse, støttet helhjertet opp av det
    kulturstolte og høyt respekterte kongelige hoffet. Konge på thailandsk heter faktisk Rama, etter
    Ramayana!

    Den ledsagende behagelige og mjuke musikken minner meg uten å være noen ekspert, mye om kinesisk
    klassisk musikk, slik jeg en gang opplevde den i Beijing, men har liksom skapt seg en slags siamesisk
    ymbiose. Det er sannelig både øyenfryd og vellyd i skjønn forening! Noe for musikk, dans og drama på 50-årsjubilanten Holmen
    videregående?

    Skjønnhetsåpenbaringene og dansebevegelsene kan dessverre ikke beskrives med ord, men må kun oppleves ”live”! Glem ikke å
    legge det inn i programmet neste gang du ankommer ”Smilets land”! De mildest talt nydelige og elegante dansedraktene gjør en
    stakkars nordmann flau vår kulturs vegne. Det vesle som vi har å vise fram her på berget, og som vi også bør være
    en smule byrge av, gjør enkelte kulturløse nordmenn kun narr av. Mens de nasjonalstolte thailenderne med eleganse og uten blygsel,
    men med verdig høflighet viser mer enn gjerne fram seg og sitt.

    Thaidansen er etter hvert som turiststrømmen har tiltatt med åra, med et sørgelig unntak akkurat nå
    grunn av den idiotiske okkupasjonen av flyplassen, blitt minst like populær for nordeuropeiske
    kvinnfolk, som muslimsk mavedans i Kairo eller Istanbul. Samt Grünerløkka. Det arrangeres mer eller
    mindre tvilsomme kurser ved på så si alle turiststeder. Jeg trur jeg står over, i alle fall når det gjelder
    å ta meg en tur bortom for å kikke. Jeg  foretrekker helst originalversjonene.  Noen danseløve kan
    jeg heller ikke skryte av å ha vært.

    De er som sagt uforskamma og vederstyggelig å kritisere når man er en så velkommen gjest i en stor kulturnasjon. Men etter
    dessverre å ha opplevd såkalt vestlig oppspriting av en ellers så ven og vakker thailandsk populærmusikk, må en stakkar sannelig
    undres hvorfor?

    Høytalere på over hundre desibel holdt nemlig på å sprenge øra mine på en utendørskonsert sør i Bangkok. Vel var det gedigne
    showet rundt pop - konserten spektakulær med en så fabelaktig regi at en gammel dramalærer mista motet på å
    gjøre et snarlig comeback.  

    Men vær så snill mine kjære thaivenner, ikke tru at absolutt alle i Vesten vil ha det slik! I Thailand krever jeg kun ekte nasjonal
    musikk.  Dermed basta! Den er nemlig mer enn rik og vakker nok med sine smektende melodier og følsomme framføring. Videoene
    som de lager til denne musikken, fargelegger og forsterker inntrykket i de grader. De handler for øvrig stort sett om både lykkelig og
    ulykkelig kjærlighet! Akkurat som i Norge!

    God jul fra Arne Dag i ”Smilets land”.   


    Dyra i ”Smilets land” - og hva de har å gjøre.   Rapport fra Smilets land 4   
            
    I Thailand er det tre slags levende vesener som bekrefter sin eksistens, mennesker, ånder og dyr. Nå
    skal jeg fortelle om noen av dyra og hva de har å gjøre. Først de desidert verste. En bråket del av et ellers
    så fargerikt dyreliv, er husbikkjene. De er en pest og plage, akkurat som på Tynset i fjern fortid. For her
    har de ikke gjort som i Kina, rett og slett utrydda bråkmakerne. Båndtvang er et like ukjent begrep som
    da jeg voks opp på Stasjonsbakken. Og setter ei fillebikkje i gang en huskonsert midt på natta, tuter
    straks resten av bøllene i nabolaget med i allsangen.

    En fredsommelig og forsiktig danske i nabolaget la etter utallige våkenetter ut et forgifta kjøttbein til
    verstingen og dro av sted til et fredelig sted for å kvile ut, men enorm var skuffelsen da det viste seg at
    gneldrebikkja var minst like oppegående da den søvnløse vendte snuten heim.

    Løsbikkjene er derimot mer danna. Det kryr av dem i Cha-Am. Men de lager overraskende nok lite leven. Ikke er de innpåslitne heller.
    Viker høflig til side og holder kjeft. De lever på almisser, og vil derfor ikke gjøre seg uvenner med dumsnille turistdamer.                   

    Kattene her har jeg størst sans for. Katta til tynsetingen er kvit og aristokratisk og holder hus og have
    skinnende ren for mus, rotter og frosker, som for øvrig elsker å spytte folk rett i trynet. Men kattdyret
    prøver dessverre å kverke fjærkledde sjarmører i de eksotiske havetrærne.

    Det overraskende er at pusene ligner forbausende mye på de småfrekke kattedyra som frekventerer
    haven min i Tynset. Rasekatten - siameseren - er nemlig svært så sjeldent å sjå i gatelivet. De lever en
    eksklusiv tilværelse inne på silkepute og finpusser seg til neste utstilling.

    Ellers består det mer ville dyreliv av blant anna slanger, elefanter og tigrer.  Men bortsett fra elefantene,
    er de sjeldne å få øye på. Da vi besøkte et naturreservat øst for Bangkok, følte jeg at noen i jungelen  
    stirra på meg og slikka seg om munn. Man kan bli paranoid. Men på kveldstid bør man ikke bevege seg
    på dulgte stier. En tynseting trudde han kjørte over en tømmerstokk en mørk kveld. Det var en forvilla
    kjempeslange. Den natta ble dørene i landsbyen barrikadert.

    Typisk for Thailand er også den stedegne tigeren. Det er ikke for intet at det økonomiske underet her
    ble døpt Tigerøkonomien. Heldigvis er kattedyra menneskesky og oppholder seg helst i
    naturreservater.  De plager i hvert fall ikke gjestende turister, sjøl om det burde de i all anstendighets navn gjøre av og til. Iallfall jage
    enkelte ut av det thailandske paradiset?

    Mer innpåslitne kan de nasjonalistiske apekattene være. I et underskjønt tempel på en vakker høyde sør for Bangkok, plager og
    trakasserer de stadig vekk visse turister de muligens synes ikke er sakrale nok til å betre helligdommene der på berget.          

    De velutdanna elefantene er derimot høflige av seg. De er enten slavearbeidere, noenlunde frie i
    reservater eller sysselsatt i turistbransjen.  Du kan ofte møte to karer som sleper på en skikkelig rugg.
    Da blir du bedt om kjøpe godbrød for å mate en koselig koloss. Det gjør man mer enn gjerne, for dette er
    sannelig hyggelige skapninger på Buddhas jord!

    Jeg dovnet meg en solskinnsdag med fotmassasje på stranda i Cha-Am, noe som anbefales. Da dukket
    det opp et digert dovendyr like ved. Plutselig kjente jeg en våt snabel puste tungt ved øret mitt. Jeg skvatt
    til, men massøsen smilte: ” The elefant kissed you!” Jeg forstod at det var en ære som ikke var mange ”falanger” – utlendinger -
    forunt!
                                          
    Godt nyttår fra Arne Dag og alle dyra i Thailands hakkebakkeskog.

    PS. Thailand har kalender, som viser årstallet etter Buddhas fødsel, samt en hel annen nyttårstid.  


    Maten smaker i Smilets land - Rapport fra Smilets Land

    Smilets land er visselig et vidt og langstrakt land. Fra metropolen Bangkok er det lang lei østover til
    mektige Mekong, samt Laos og Kambochea. Jeg havnet helt i øst, ikke langt fra det enorme Kmer-
    tempelet, som det nesten ble utløst full krig om sist høst. Vi skulle avlegge en visitt på en ekte thaifarm,
    der det dyrkes mengder av sunn og smakfull frukt.

    Løse rykter berettet at en svært så driftig nordmann fra Bergen drev denne mønstergarden og samtidig
    hadde stelt i stand et såkalt resort for turister og andre som vil slappe av i idylliske trakter etter ei tøff
    arbeidsuke i hovedstaden Ubon Ratchataran i Isan. (Thaisan.net)

    Vår dyktige kjentmann, Arne fra Stange og Oslo, som sammen med så vel innfødte som nordeuropeere hadde feira en grønn jul der,
    fant fort fram til farmen. Ryktene talte faktisk sant. Det var sannelig litt av en fruktfarm. Men den bolde bergenser var fordufta. Han
    var dratt på ferietur.

    Hvem drev da fruktfarmen? Bossen var nemlig slett ikke en skrytende bergenser, men derimot ei prektig
    thaidame, som hadde arvet den av driftige og sparsomme foreldre. Ho tok hjertelig imot oss, slik som
    kun folk her til lands kan, og serverte oss delikatesser av blant anna økologisk frukt, samt mye som jeg
    ikke husker navnet på. Bare smaken. Dessuten orienterte og viste ho oss rundt på området. På den
    vulkanske og fruktbare jorda ved åsene i øst grodde det nesten av seg sjøl.

    Etter hvert skjønte vi at bergenseren kun var løpegutt og gardsdreng, og at tilstandene var nesten akkurat som i Norge. Mannen tar
    gjerne med sann glede all ære og ros, mens kvinnfolka gjør absolutt alt arbeidet. Men tru nå ikke at thaimannfolk er noe særlig bedre
    enn nordmannen vår. Guttene her til lands skjemmes bort av mødrene, som etterpå lurer på hvorfor sønnene blir så fort kasta ut av
    thaikvinnfolk.

    Med den kloke kvinnelige eieren kunne vi snakke med om både løst og fast. Ikke minst advare undertegnede mot visse pengegriske
    thaikvinnfolk. Etter tre år i hansastaden, forstod hun nesten kav bergensk, men klarte seg utmerket på engelsk, noe som ikke er rent
    enkelt for thailendere med så bløte konsonanter at en danske vi kjenner, ikke kan styre sin misunnelse.

    Det tok nemlig usedvanlig lang tid før jeg oppfatta at ”I lie you” rett og slett var identisk med ”I like you!” Men da var det alt for sent for
    meg. Som vanlig. Jeg sender takknemlige tanker til språklabben på gamle, gode Holmen. Slike burde snart tvangsinnføres her til
    lands.

    Den thailandske landsbygda er sjølsagt slett ikke identisk med  en rik og flott fruktfarm. Over alt  øyner
    du nemlig rismarker så langt øyet rekker, fra høsting av hele tre årlige avlinger rundt frodige Bangkok til
    kun en årlig  avling i det tørre Isan. Men nettopp der er risen aller best. Ellers dyrkes nærmest alt her
    som gro kan. Sjøl har jeg en forkjærlighet for thaiappelsinene. Men bananene er alt for små og tørre.

    Thailand er nemlig så fruktbart at det folkerike Japan har tenkt å brødfø hele befolkninga si ved å
    samarbeide om matproduksjon. Det gjelder ikke minst fiskeriene. I mitt paradis Cha-Am vrimler det av
    havgående fiskebåter. På de uttallige fiskerestaurantene serveres verdas beste fiskeretter. Mange
    driver dessuten innlandsoppdrett. Fisk er sannlig sunt der som her! Og som du vet er thailenderne de sanne eksperter på tilbereding.

    Skal du få ekte, sunn og velsmakende thaimat, tar du turen innom de små familierestaurantene som det nærmest kryr av. De fleste
    ambulerende på hjul. Ellers fins det flerfoldige spesialrestauranter. I går var jeg invitert på et rekeselskap langt utpå landsbygda. Men
    du kan også få kjøpt et lekkert måltid på de myriader av gatekjøkkener du prøver å skubbe deg forbi på fortauene. Bare forsyn deg til
    absolutt minipris. Jeg er ingen matmons, men min favoritt er stekte bananbrød tilsatt egg. Nam, nam!

    God appetitt fra Arne Dag i Isan.  


    Smilets land - et fredens paradis?   Rapport fra Smilets Land 5

    Den politiske okkupasjonen av den splitter nye og flotte hovedflyplassen ved Bangkok skapte for oss svært så uventa overskrifter i
    Norge. Mange sendte bekymringsmeldinger, der de lurte på hvordan det gikk med stakkars meg. Bare bra! En nærsynt norsk
    press e forstår ofte lite av det som foregår i fremmede land.For om journalister er kunnskapløse, står det nok ikke bedre til med folk
    flest her i verda. Et hyggelig canadisk ektepar fikk nemlig en oppskakende telefon, der familien deres lurte på hvordan det stod til
    med dem etter hotellattentatet i Mumbai i India - tusenvis av mil borte.

    I badeparadiset Cha-Am var det iallfall lite eller slett intet man merket til bråket og bruduljene. Livet gikk
    sin sedvanlige og halvsøvnige gang sammen med mine nye thailandske venner, som hadde grunn til å
    være synlig irriterte over at ikke bare landet tapte enorme inntekter, men også de som skulle leve av
    turisme.   Dessuten var enkelte turister bare sjeleglade over å slippe å reise heim att til tussmørke,
    kulde, holke og stressende juleforberedelser, samt fikk god boltreplass på grunn av at turisttrafikken ble
    mer enn halvert. Til som sagt stor sorg for alle de fattige her. Men til glede for undertegnede, som fikk
    beholde alle godbitene sjøl.                 

    Demonstrasjonen forløp heldigvis forholdsvis fredelig, sjøl om det muligens kriblet i avtrekkeren hos generalene. I alle andre land
    hadde nok nasjonalgarden tatt øyeblikkelig affære, men det er visst nok ikke tradisjon her. I hvert fall  ikke etter at blodet fløt siste
    gang det var politiske uroligheter i Bangkok. Fred på jorda.

    På grunn av sin særegne religiøse og kulturelle bakgrunn har nemlig Thailand vært et fredfylt og fredelig land. Man klarte faktisk
    gjennom diplomatisk kunst å unngå å bli voldtatt da aggressive franskmenn (falanger) for 150 år sia angrep alle landa her for å skape
    seg såkalte kolonier. Siam med vise og kloke konger bestod sin prøvelse.

    Og jammen unngikk også vår fredelige nasjon å bli maltraktert av den keiserlige japanske arme i desember
    1941. Thailenderne gjorde klar fredskontrakt på forhånd, og gav inntrengerne baser mot å slippe å bli bomba
    sønder og sammen. De som ble drept, ble det av de allierte, ikke minst i Bangkok. Om ”Broen over Kwai” ligger
    her, fantes det ingen thailandske fanger i leiren.  Seiersmonumentet midt i Bangkok synes derfor en smule
    malplassert!

    Thailand er som fortalt et utprega buddhistisk land. Man skal vokte seg vel for snakke nedsettende om Buddha
    eller en avholdt konge. Nitti prosent av befolkninga er buddhister. Og med en halv million munker og atten tusen
    templer, er det umulig å unngå at buddhismen ikke bare preger befolkninga, men også det thailandske
    landskap. Over alt beskuer man de før omtalte templene, som gjør en tynsetkop stum av beundring over farger,
    arkitektur og glitrende spisstak.       

    Sjøl om buddhismen er basert på moralfilosofi  og ikke en gudstro, betrakter mange Buddha  som en
    guddom man ber flittig til. Hva som  skjer med deg er en følge av karma, det vil si  summen av gode eller
    dårlige handlinger. Det  lønner seg derfor å holde seg strikt til førstnevnte, samt få det beste ut av livet.
    Eksempel til etterfølgelse?

    Man vet nemlig at man har mange liv å forholde seg til, så for å få det bedre i neste eksistens, er man villig
    til å bruke tid, krefter og ressurser på gode gjerninger. Nærmere kardemommeloven kan man da ikke
    komme? Skjønner du hvorfor befolkninga her er så snille og gavmilde av seg? Men ta med i regninga at
    politimester Bastian i Bangkok dessverre ofte er både snill og korrupt.

    Når man bor sammen med de innfødte, blir man mer og mer påvirka av buddhismen. Det er slett ingen dårlig utvikling for oss fra det
    hypermoderne og materialistiske Vesten. Vi har mye å lære og å ta igjen av det vi har tapt gjennom tidene. Er det derfor en søkende
    sjel føler seg heime her?

    Kanskje har vi mista noe svært så vesentlig i vår tilværelse, som vi kanskje instinktivt kjenner igjen? Å bivåne at en gammel radikaler
    fra Tynset deler ut ris til vennlige munker i gult klokka seks om morgenen, gjør ikke at en trekker på smilebåndet. Man blir i stedet
    ærbødig og imponert.   
                          
    Godt nytt år fra Arne Dag i Smilets land.


    Nyttårsfeiring i Thailand – en tankevekker fra et annerledes land.

    Thailand er et ruvende kulturland. Det er et gammelt kongerike, som  en gang het Siam. Men folk flest i
    Norge kjenner dessverre dårlig til denne stolte nasjonen, sjøl om mengder av nordmenn har tilbrakt ferie
    der.

    Landet har dessuten fått et høyst ufortjent rykte på grunn av visse utvekster av moderne turisme på
    spesielle steder. Den konklusjonen kan jeg trygt trekke etter å ha tilbrakt mange måneder i et herlig og
    fargerikt land. Jeg har nemlig hatt mest å gjøre med befolkningen.

    Er du k lar over den fantastiske kulturen landet kan oppvise? Hva leser de reisende før de tar en svipptur? Dessverre er det som
    sjømenn i gamle dager, rett på nærmeste bar. Og
    deretter…Hvorfor legger reisebyråer så lite vekt på å vise nasjonens kulturutfoldelse? Er det for at vi ”siviliserte” skal slippe å
    belemres med alskens overtro? Ser vi ”opplyste ateister” egentlig ned på buddhistisk kultur? Slik vi er i ferd med å gjøre med vår
    egen tusenårige kristendom?

    Jula mi her ble dessverre forbigått i all stillhet, da jeg holdt til i et muslimsk område, mens buddhismen
    ellers gjennomsyrer dagligliv og høytider. Jeg savna likevel ikke forrykt handelshysteri  i heimlandet,
    men sjølsagt kirka og uutslettelige minner om mors jul.  Men ved nyttårsleite ble det mer fart. I Thailand
    feires egentlig nyttår i april, samt et kinesisk i slutten av januar.  Likevel brukes vårt vestlige nyttår til
    familie-sammenkomster, besøk i barndommens tempel og lignende.

    Jeg var så heldig å få oppleve dette i Surin, femti mil øst for Bangkok. Der fikk jeg bivåne at i Thailand teller familien absolutt alt.  I
    Surin tales blant anna kambodsjansk og laotisk. Vi befinner oss herlig fjernt fra Vesten. Etter å ha opplevd svært så ubehagelige
    nordmenn som oppfører seg barbarisk, trenger man solid terapi for sjel og sinn. Det er ikke for ingenting at i instruksjonen til
    visumsøknader ved den thailandske ambassade i Oslo kan leses at uhøflighet frabes.

    Vi dro trøstig av garde fra Bangkok med en pickup, thailendernes populære familiebil. Herren i huset fikk beskjed av kona at to
    slektninger skulle slenge seg med. Det er vanlig at kjernefamilien sitter i førerhuset, mens resten av slekta okkuperer lasteplanet i
    en haug av poser og tepper. De to ble til minst åtte. En ”falang” utlending, sjøl om han er gift inn i familien, troner desidert nederst på
    rangstigen. Til og med
    etter bikkja og katta. Men langturen forløp bare bra, da barna her er snille og disiplinerte. Slett ingen slåsskamp i baksetet.

    Huset i en thailandsk landsby er som en miniatyrlandsby. Man bor inne og ute. Det er avsatt plass til så vel avdødes innemurte aske
    som minitempel for husånder.  Fjernsyns-apparat og kjøleskap befinner seg utadørs. Man sitter i huk oppå et langbord når man inntar
    mat. Heldigvis brukes det skje. Det redder  en ”falang” fra å sulte i hel ved matbordet. Dessuten er jeg ikke noen kløpper med pinner.
    Men kniver ser du aldri ved matfatet. Det er et fredelig folkeslag.

    Nyttårsaften ble satt av til den verdensberømte elefant-landsbyen - ”Elefant Study Center” - der begavete masto-donter er på
    skolering, for så å slite for daglig brød i turisme eller sirkusbransje. Elefantene viste frapperende ferdigheter i fotball, bowling,
    kurvball og kunstmaling. De ser ut til å være klar til avsluttende eksamen. Ingen russetid der i gården.

    På den lokale tempelplassen arrangertes tivoli og knallharde thaiboksekamper til inntekt for tempelet.  Fyrverkeri overlates til det
    kinesiske nyttår.  Men en liten tår for tørsten fantes det noen som benyttet anledningen til, men slett ikke så ille som i Norge.
    Trafikkulykkene i Thailand når likevel et slemt høyde-punkt nyttårsnatta.

    Første nyttårsdag arrangertes seriøs samling i tempelet, der det ble overrakt innsamla midler som gulkledde
    munker takka for med hellig messing. Det var først prosesjon rundt templet tre ganger, der kvinnfolka spaserte
    verdig i front, mens tøysete mannfolk dansa syngende etter. Jeg ble dratt med ogplassert fremst i templet. Men
    da en stasjonsryss ikke klarer å sitte rolig på huk, fikk min ledsagerske diskret beskjed om å forflytte den
    urolige falangen helt bakerst.

    Sjøl på et fattig sted ofrer befolkninga svært mye for å reise et
    praktfullt tempel. Det har gestaltet seg i atten tusen fantastiske byggverk i Thailand.   Men også moskeer og kirker imponerer
    en stasjonsryss. Fargeprakten finner ingen grenser på Buddhas jord.  Du kan studere utsøkte detaljer så vel innvendig som utvendig,
    uten at du får med deg mer enn brøkdelen av fargerikdommen.

    Etter seremonien var det innvielse av barnestoler og leketøy i en barnehage.
    De var skjenket av blant andre fruen til tynsetingen. Det vanket utsøkt
    servering. Det befant seg sjølsagt flest kvinner rundt festbordet, akkurat
    som i tempelet. Jeg har invitert Tynset kommune til å ta et tak for nettopp
    denne barnehagen. Men intet hørt. Vi kan nemlig lære mye av hverandre,
    ikke minst respekt for hverandres kultur.

    Der som her tar kvinnfolka seg av både religion og kultur, mens
    mannfolkgjerne holder lange taler om egen fortreffelighet.  En tidligere rådmann fra Østerdalen
    imponerte på thai, men kom i skade for stenge i stedet for å innvie.

    Takk, thailendere, for at jeg fikk være med dere.
    Velkommen til det ekte Thailand!

    ADØ

    Bilde: En ydmyk falang mellom frivillige i barnehagen.
    Pubølisert i Menighetsbladet "Vegen" i Tynset prosti  
Thaigudien - din infoprotal til Thailand