Thaigudien - din infoprotal til Thailand


    Den evige Buddha.
               
    Den årvåkne turist i Smilets under-
    fulle land synes det er et
    mysterium at man ikke befinner
    seg i år 2011, men 2554! En farang
    (europeer) kan ta fatalt feil i et
    forunderlig land, men ikke fem
    hundre år. Inntok du for mye i
    baren i går? Gikk det trill rundt på grunn av ei smellvakker
    snelle? Eller kapra du en tidsmaskin i stedet for tuktuk i
    tropenattas mulm og mørke?

    Jeg kan trøste den ærede og pengesterke turist med at
    årsaka til tidsforvirring er såre enkel. Buddhistisk tidsregning
    som begynner ved den hellige Buddhas død, brukes nemlig
    parallelt med den vestlige. Velkommen etter.

    Vi smykker oss i tillegg med tre nyttårsfester. Som om ikke
    en er mer enn nok? Det er vår vestlige, som benyttes til
    tempelinnsamling og familietreff, der farangen sitter nederst
    ved bordet med familiens hunder. En savnes sårt. Dessverre
    gikk sønnen til ”Arnee Dog” nylig bort til enorm familiesorg.
    Frøkna trøster seg med at han kviler evig hos Buddha. Jeg
    lyser fred over ”Veslevovens” minne!  

    Det kinesiske nyttåret kjem midt
    i februar. Og den thailandske i
    april, avhengig av sol, måne og
    stjerner. Da halve kokosnøttbyen
    er thaikinesisk, er feiringa
    særdeles spektakulær. Sjølsagt
    med fargerikt fyrverkeri.

    Thaikineserne kan også skilte med et prangende tempel. Og i
    butikker og hotell får du øye på vakre minitempel, ofte til ære
    for filosof Konfutse, som nærmest er en guddom. Eller for
    formødrene og forfedrene. Her ville Märtha Louise ikke blitt
    hånledd av. Det er ikke fordi mine gode granner er
    kunnskapløse. Heller tvert imot?

    Thailendernes religion skiller seg
    for øvrig fra klassisk buddhisme.
    Man streber ikke kun etter livets
    endelige mål, nirvana, men også
    om å forbedre livet sitt her og nå.
    Samt velsigne neste tilværelse
    ved vakre velgjerninger. Det høres kjent ut fra søndags-
    skolen i Sjukehusskauen.

    Det er dermed også filosofiske grunner til at folk flest ser
    foraktelig på visse faranger. Buddha sier nemlig klart ifra at
    du skal sky gift som gjør deg avhengig. Der fikk du den. Da et
    tiltagende antall yngre tar seg både en blås og en støyt,
    påvirka av oss, er det soleklare brudd på guddommens lære.
    Det er som i det kristne Vesten. Gransker man ikke skrifta
    grundig nok?

    Det er forbudt med reklame for tobakk og alkohol. Røyking,
    kniv og pistol på TV blir sladda. Kvinnebryst også. Det er
    ulovlig å nyte medbrakt i de fantastiske nasjonalparkene,
    samt snarlig røykeforbud. Når det gjelder narkotika, er
    straffen knallhard. Bare pass deg. Det sitter flere nordmenn
    på ris og vatn. Nylig oppnådde en landsmann seksten års
    fengsel. Lønn som fortjent.   Han omgås jeg ikke lenger.

    Jeg skjønner dessuten ikke at folk flest
    behendig har glømt at Buddha var en
    ivrig vandringsmann. Jeg er av de få
    som nedlater seg til apostlenes hester.
    Få følger i mine forspor. Joggere og
    turgåere er til forskrekkelse for menn,
    men til beundring av kvinner: ”Yai mak!”
    (Stor og sterk) Takk for det. Jeg minner
    forsiktig om at den hellige Buddha rusla
    rundt med ryggsekk og vandringsstav.
    Nesten som en backpacker. Uten
    sammenligning for øvrig.  

    Motargumentet er at guddommen verken eide motorsykkel
    eller bil! Der fikk jeg den. Men nonner og munker støtter meg
    helhjerta. Hadde det ikke vært for at man står i kø for å
    skysse hellige kvinner og menn med ”motolsaik”, hadde jeg
    nok støtt på flere kvitkledde og gulkledde på fortauet. Som
    jeg har kun for meg sjøl. Kun i følge med hissige, men også
    hyggelige og hellige thaihunder!
                                                                          
                              Sørgebudskap og vandrehelsing fra Bang Saphan.
    Jan 2011


    Pappa under palmene!

    Jeg har eid mengder av katter og
    hunder. Av de sistnevnte var det først og
    fremst Buster, Lissie og Ricke, og for
    tida thaiskjødehunden, den vesle og
    temperamentsfulle ”Arnee Dog”, av en
    eller annen grunn oppkalt etter en
    stasjonsryss fra Tynset. ”He is crazy
    like you, but not so stupid!” Han er i alle
    fall født ekte aristokrat, da hunderasen
    er oppfostra på silkepute på slott i
    generasjoner, og er derfor totalt
    udugelige til det meste i livet. Ikke minst å brødfø seg sjøl.

    De fleste selskapsbikkjene finnpusser seg stadig til neste
    utstilling blant tertefine og frustrerte finfruer i Bangkoks
    sosietet. ”Arnee Dog” ville dog bli vist vekk ved første
    øyekast. Han oppfører seg ikke så høvisk som stamtavla
    tilsier. På grunn av alt for fri oppdragelse fra ei viss frøken,
    raser han rundt under kokospalmer, banantrær og nyplanta
    ananasbusker. Eierinna klager på at ho må vaske villdyret to
    ganger daglig, men ho har seg sjøl å takke. Enkelte ganger er
    han så ille at han blir utkommandert til å tilbringe tropenatten
    under et lite stuebord på trammen.

    ”Arnee Dog” holder ellers hus på
    fruktfarmen vår sammen med
    bestevenn og gentleman
    Cocktail, som oppfører seg
    atskillig mer høvisk, da han
    faktisk har avlagt thailandsk
    hundeartium med aldeles
    glimrende resultat. Cocktail har
    gitt opp forsøket på å oppdra
    artsfrenden. ”Arnee Dog” befinner seg nemlig på nivå med
    tre gneldrende vaktbikkjer av kjøterklassen, som beskytter
    plantasjen. Ikke underlig at gulltjuver holder seg på ærbødig
    avstand.

    Frøkna innså at også ”Arnee Dog” burde lære seg manerer.
    Ho fikk låne ei fornem hundedame av ei venninne.  ”Lady” ble
    sluppet løs under palmene. Landstryker ”Arnee Dog”
    misbilliga damebesøket. Kvinnfolk! Men for å tekkes eierinna,
    som smiskeren gjør i klar motsetning til en vrang
    stasjonsryss, påtok han seg å vise den jålete frøkna omkring
    på fruktfarmen. De forsvant bakom banantrærne. Det varte.
    Og det rakk. Måner og stjerner skinte over den thailandske
    bukt. Eierinnene var bekymra. Hundene kalt på. Og endelig
    dukka ei forpjuska frøken opp med en smørblid, ung
    herremann. Ikke fullt så møkket og fæl som vanlig. Så denne
    natta fikk han under tvil sove med husets frue. Heldiggrisen.
    Han sov langt utover dagen med smil om munn.

    Noen uker senere ringte eierinna av den
    besøkende frøken og fortalte oppskjørta
    at vesle thaiskjødedama var blitt gravid.
    Hvordan kunne det skjedd? Jomfrufødsel?
    Nei, det tilhører kristendommen og ikke
    buddhismen. Det fantes kun en mistenkt i
    farskapssaka. ”Arnee Dog” ble satt under
    kryssforhør, men det kom kun skarpe og
    sinte bjeff som svar. Stor i kjeften har
    krypet alltid vært.

    Så ble alt fullbrakt. En vakker dag ankom fire bitte små nøster
    vår verden. Saka var soleklar. De så ut som kloninger av min
    navnebror. Her trengtes ingen DNA-test. Den kun ett år gamle
    fillebikkja ble uten nåde utpekt som skyldig. Han blånekta
    ikke lenger på at den såkalte omvisninga under palmene, var
    blitt til en forlystelsestur i romantisk måneskinn.  

    Vi adopterte sjølsagt en av de fire sjarmerende og
    fortryllende gullungene. Det utrulige skjedde, at i motsetning
    til å gå til frontalangrep mot den nyankomne puslingen, tok
    sannelig den nybakte pappaen seg av junioren. Frøkna hevder
    heldigvis ikke lenger at min navnebror ligner på meg. Øyner
    jeg dog fortsatt en smule tvil i hennes øyne?
                                                                                           
                                                             Julevoff fra Bang Saphan.        



    Kokosnøttbonde fra Tynset.

    Det var ikke i mitt lodd å bli bonde i livet, i alle fall ikke
    fjellbonde med ku, gras, sau og sæter, samt innbitt og
    edsvoren fiende av jerv, ulv,bjørn og løsbikkjer i utmarka.
    Dessuten hadde alle gardene gått ut av slekta, både på
    farssida og morssida. Men skjebnens luner er uforutsigbare
    og humørfulle.  Skjebnens gudinne, Fortuna, er dessuten som
    kvinner flest lunefulle, uransaklige og uforståelige. Ingen kan
    frå si folloge fly, ble det sagt av signekoner og seidemenn da
    nordmenn enda ikke hadde gått fra sans, samling og egen
    kultur. Det er så laga, sukka mang ei gammelmor i hine,
    hårde dager. Jeg er født under Tyren, men trur ikke helt på
    astrologi. Jeg stiller meg likevel uforstående og ærbødig til
    det meste jeg ikke begriper i vår fantastiske verden. Stod det
    likevel noe om meg som bondemann i stjernene?

    Lagnaden har i alle fall forflytta
    meg fra is og sno i fjellheimen,
    der enkelte stridbare
    menneskeskryp plent nekter å la
    seg fordrive, til skinnende sol og
    evig sommer langt sørpå. Og det
    vart nettopp her jeg våkna opp en
    vakker dag sammen med
    seksten mål vulkanjord, beplanta
    med bananer og kokosnøtter. Du kan gjøre narr av et slikt lite
    småbruk uten skog og seter. De fleste fjellbønder i Tynset
    kan i tillegg skryte av utmark og fiskerettigheter, så sant de
    enda ikke har røket opp i naturlig nabokrangel.

    Men skjebnen stod meg atter bi. For bestemor,
    storfamilien Sunakorns ubestridte leder og
    dronning, men ikke lenger ung og arbeidsom
    lenger, fikk en dag en lys ide og tilbød sin
    smukke sønnedatter å dyrke familiens åtti mål
    grøderik jord. Det takka og bukka vi ærbødig og
    høytidelig for, mens vi øste velsignelser og
    thailandske bath over klanens
    kvinnelige høvding. Så jeg er jevnstor med de
    fleste flirende fjellbønder. Til sammen over
    nitti mål med frodig mark, som vi verken
    trenger å vatne eller gjødsle.  Eller frykte for
    frostskader. Muligens en smule sprøyting.
    Dessverre. For det er ikke bare forfrosne
    sjeler som trives fortreffelig i tropevarmen,
    men også bitte små skadedyr.

    Først fjerna vi med bulldoser nesten alle banantrærne, da den
    næringsrike frukten vokser vilt her, og har like liten
    fortjeneste som tyttebærplukking i Tynset. Vi planta i stedet
    ananas, som stiger i etterspørsel på verdensmarkedet, samt
    gummitrær – kautsjuk - for ordens, fortjenestens eller moro
    skyld. Men vi har ingen koselige kyr, som vi ofte beskuer
    under palmene.   Da dovendyra gjerne grafser og gomler i seg
    dyrebar ananas. Livretten. Men
    kunne tenke meg en
    spankulerende og kry hanefar
    med kaklende og frittgående
    høns, som det kryr av i Bang
    Saphan.  Det ville minne meg om
    barndommens tapte rike på
    stasjonsbakken.

    Min salige farfar stifta Tynset Bondelag. Han hadde nok trudd
    at han drømte om han så avkommet i en slik forunderlig
    eventyrverden. Til ære for han har jeg beslutta enstemmig å
    melde meg inn i bondelaget. Sammen med museet
    representerer de Tynsets kultur etter at SV bestemte at
    kommunen ikke skulle ligge i Norge lenger. Jeg blir i alle fall
    Tynsets eneste kokosnøttbonde. Vil jeg bli opptatt eller
    betrakta som klin kokos? Får jeg lov til å stille med ananas og
    kokosnøtter i Museumsparken neste martna?

    Hilsen kokosnøttfarmeren
    i Bang Saphan
    oktober 2010


    Utafor allfarvei?

    I den halvt thaikinesiske provinsbyen Bang Saphan kan man
    ikke påstå at det vrimler av nordmenn. For det første synes
    ikke befolkninga noe særlig om visse turister. De hører
    overdrevne skrekkhistorier. Og betakker seg for barbariske
    fremmede. For det andre er nordmenn flokkdyr, og søker dit
    vi finner andre kjøttkakespisende likesinnede. Det er tryggest
    for oss heimfødinger.  

    Men ifølge min skråsikre hjemmelskvinne og sjølsyn, synes
    det som om stadig flere reiseglade har funnet ut at det
    faktisk eksisterer et fantastisk Thailand utafor tradisjonelle
    og typiske turiststeder. Ikke minst er ryggsekkturister
    årvåkne. De er ofte ungdommer eller er ungdommelig til
    sinns som enkelte ektepar er, der fruen er førende skikkelse.
    Ektemannen hadde nok helst sittet heime i godstolen. Og får
    ikke hundyret dratt med seg stuegrisen, slår to venninner seg
    på valfart i lag, gjerne pensjonerte lærere. De er høflige,
    interesserte og tar skikken der de kommer. Ikke shorts i
    hellige templer der i gården!

    Jeg treffer i år ofte på sofistikerte
    globetrottere i Bang Saphan. De
    har lært leksa om Thailands
    rikholdige historie og geografi.
    Og farter med tog og buss. Eller
    haiker fra tempel til tempel. Fra
    nasjonalpark til nasjonalpark. Fra
    museum til museum. Fra
    landsby til landsby. Alle utafor allfarvei.    

    Det er nemlig mer enn nok du kan oppleve utafor
    charterturismens slagne landevei. Det ser dog dessverre ut
    til at de innfødte holder hardt på enkelte hemmelige steder de
    helst vil beholde for seg sjøl, og der de vil være i fred for
    faranger. Men finner du likevel fram med stedlig frøken, flaks
    og stedsans, er du hjertelig velkommen. Ikke minst om du
    taler litt thai, kler deg sømmelig og oppfører deg som ydmyk
    og underdanig gjest.

    Kun et norsk par har jeg møtt i Bang Saphan. Jeg regner ikke
    med egne besøkende. Jeg rusla opp fra stranda en solvarm
    morgenstund. Der stod et forfjamsa eldre ektepar ved veien.
    Jeg syntes synd på dem, da de tydeligvis hadde forvilla seg
    mens de drassa på flere kofferter. Så de var neppe
    ryggsekkturister.  Jeg spurte belevent på engelsk om jeg
    kunne hjelpe. De skulle til et visst hotell. De befant seg
    visselig på ville veier. Jeg vinka på en bil, og sannelig påtok
    en hyggelig thailender seg å skysse de fortapte. Det viste seg
    at de kom fra Oslo Vest! Det burde jeg ha skjønt da jeg så all
    bagasjen. Neste gang tar de med seg kun det de behøver i en
    ryggsekk. Holdt det på å buse ut av meg. Det skjønner de nok
    sjøl.

    Farangene har altså for alvor
    oppdaga Bang Saphan. Går det
    da ikke an å være i fred for en
    tafatt tynseting, som søker seg
    vekk fra landsmenn, kulde og
    kommersiell julefeiring? Men
    heldigvis er de fleste nyankomne høflige og verdensvante
    tyskere, sveitsere og østerrikere. Samt franskmenn,
    engelskmenn og amerikanere. Det skyldes at det har stått en
    artikkel om det ukjente paradiset mitt i et velrenommert tysk
    ukeblad.

    Jeg dinerer hver ettermiddag på en restaurant like ved. Etter
    stående ordre fra høyeste hold. Spisestedet eies av en
    sympatisk sveitser eller egentlig thaikona hans, men
    gjestene kjem fra flere land, inkludert Thailand. Ellers
    frekventerer de innfødte helst egne etablissementer. Og
    farangene sine. Her er det heldigvis hyggelig forbrødring over
    landegrensene. Gid det lenge vare må. Vær velkommen!
                                                               
                                                          Godt år fra globetrotter Arne Dag.
                                                                                       Januar 2011

    Bildet (øverst) Tynseting med trøndervenninne trivdes utafor allfarvei i
    Bang Saphan.  



    Lo ling!

    Det lever mange slags innbyggere i Thailand. Den mest
    sjarmerende utgaven er muligens av arten Lo Ling eller de
    typiske thaiapekattene. Langt sør hersker muligens bavianer,
    men her i området har den grålige typen all råderett, ikke
    minst fordi de tar seg forefallende praktisk arbeid.
    Mest populært er det å være
    ansatt ved et buddhisttempel,
    der man får lov og anledning til å
    pepre småstein på påtrengende
    og innpåslitne faranger, som
    ikke har lært seg landsens
    folkeskikk. Ikke minst korpulente
    damer i shorts. Helligbrøde på
    Thailands hellige steder.

    De treffsikre steinkasterne skiller dog dessverre ikke mellom
    godlynte og ondsinna faranger, så det nytter ikke for en
    blåøyd og truskyldig tynseting å få grid eller henstand. Det er
    bare å dukke lynraskt, hilse og bukke pent og høflig ”Savasdi
    krap!”, og ellers sette på seg from mine og sjå vennlig og
    uskyldig ut. Det er ikke bare faranger de gløgge thaiaper
    forakter, men også utrangerte åndehus. Disse maltrakteres
    etter verste evne. Har husånder og apekatter noe usnakka
    seg imellom?

    Den mest ettertrakta jobben er
    likevel kokosnøttplukking. Det er
    et eldgammel og hederskront
    yrke i Bang Saphan, så det har i
    tidas løp utvikla seg en arrogant
    art av spesialister på så vel
    elegant klatring oppover lang
    stammer, som hurtige
    avskruinger av digre kokosnøtter. Når adelen blant apene er
    på vei til dagens dont, troner de hos eieren med verdig,
    nedlatende og overlegen mine. Kom ikke her og kom her! Vi
    kaller vel det yrkesstolthet? Jeg har flere ganger imponert og
    måpende beskua de lynsnare og dristige klatrerne.
    Opplevelsen er så vel festlig som underholdende.

    Når apekattene befinner seg i en palmekrone, femten-tjue
    meter over bakken, skrur de løs kokosnøttene, slik at de
    ettertrakta fruktene deiser med dunder og brak i bakken.
    Bang! Bang! Bang Saphan? Det er for øvrig ikke alltid de stolte
    yrkesbrødrene lystrer eierne. Hvem er egentlig sjef? Her
    lønner det seg tydeligvis bedre med gulrot eller banan enn
    med pisk. Det lange tauet, som er knytta til halsen, er visst
    nok for at de arrogante apene ikke skal bli sittende for lenge
    og beundre utsikten eller flørte med søte apekattdamer i
    nærmeste palmekrone.
         
    Noen ganger stanser kokosnøttapen halvveis i trestammen,
    mens eieren lyser eder og forbannelser. Sitdownstreik for å
    tirre ”slavedriveren”, slik at det blir dobbelt rasjon med
    bananer ved kveldsbordet? Luringene vet nok at fyren
    arbeider under akkord. For under høstesesongen har
    fruktbonden det brenntravelt. Sjøl om det høstes nesten hver
    måned, skal nøttene sendes rykende ferske på markedet
    eller til kokosnøttoljefabrikken.

    Uvennlige sjeler eller kvitinger fra Europa bør i alle fall holde
    seg på sikker avstand, for det påstås med sannferdighet at
    apekattene tar sikte på nettopp oss vantru hedninger. Det
    nytter ikke at jeg hevder at fruktfarmen faktisk er min. I alle
    fall betalt av meg. Vet de forsyne meg at utlendinger ikke kan
    eie noe som helst i Thailand? Hvem er sladderhanken?

    Og det er slett ikke småstein som slenges fra tretoppene,
    men ”kanonkuler” på atskillig kilo. Kasterne er minst like
    treffsikre som tempelapekattene.  Råkes du rett i hodet av en
    fruktmastodont, blir det evig takk og farvel. Den fra før arme
    sjela di må øyeblikkelig finne seg ny bolig på Buddhas jord.
    Hvorfor da ikke i en skøyeraktig lo ling?

    Hilsen en engstelig Arne Dag, som stadig kikker opp i
    lufta
    Nov. 2010

    Bilde (øverst): Lo og Ling koser seg med bananer, mens tynsetingen og
    Mowgli diskuterer Neby bru.