
for Bangkok. Innimellom blir det utflukter til andre steder. Siden 2009 har han delt sine opplevelser og betraktninger med leserne av Arbeidets Rett. Linker til brevene:
Smaker i Smilets Land - Nyttårsfeiring i Thailand, en tankevekker fra et annerledes land - Smilets land - et fredens paradis?
3. Bang Saphan - Kvinner i Thailand - På badestranda i Smilets Land - Det fargerike Smilets Land 4. Pol, Pot, Arnie Dog og Thailands hellige hunder - Thailands hellige hunder 2 - På vandring i Bang Saphan - På reisefot i Smilets Land 5. Åndenes hus - På martna i Thailand - Talefør i Thailand - Veslig innflytelse |
Den årvåkne turist i Smilets under- fulle land synes det er et mysterium at man ikke befinner seg i år 2011, men 2554! En farang (europeer) kan ta fatalt feil i et forunderlig land, men ikke fem hundre år. Inntok du for mye i baren i går? Gikk det trill rundt på grunn av ei smellvakker snelle? Eller kapra du en tidsmaskin i stedet for tuktuk i tropenattas mulm og mørke? Jeg kan trøste den ærede og pengesterke turist med at årsaka til tidsforvirring er såre enkel. Buddhistisk tidsregning som begynner ved den hellige Buddhas død, brukes nemlig parallelt med den vestlige. Velkommen etter. Vi smykker oss i tillegg med tre nyttårsfester. Som om ikke en er mer enn nok? Det er vår vestlige, som benyttes til tempelinnsamling og familietreff, der farangen sitter nederst ved bordet med familiens hunder. En savnes sårt. Dessverre gikk sønnen til ”Arnee Dog” nylig bort til enorm familiesorg. Frøkna trøster seg med at han kviler evig hos Buddha. Jeg lyser fred over ”Veslevovens” minne!
i februar. Og den thailandske i april, avhengig av sol, måne og stjerner. Da halve kokosnøttbyen er thaikinesisk, er feiringa særdeles spektakulær. Sjølsagt med fargerikt fyrverkeri. Thaikineserne kan også skilte med et prangende tempel. Og i butikker og hotell får du øye på vakre minitempel, ofte til ære for filosof Konfutse, som nærmest er en guddom. Eller for formødrene og forfedrene. Her ville Märtha Louise ikke blitt hånledd av. Det er ikke fordi mine gode granner er kunnskapløse. Heller tvert imot? Thailendernes religion skiller seg for øvrig fra klassisk buddhisme. Man streber ikke kun etter livets endelige mål, nirvana, men også om å forbedre livet sitt her og nå. Samt velsigne neste tilværelse ved vakre velgjerninger. Det høres kjent ut fra søndags- skolen i Sjukehusskauen. Det er dermed også filosofiske grunner til at folk flest ser foraktelig på visse faranger. Buddha sier nemlig klart ifra at du skal sky gift som gjør deg avhengig. Der fikk du den. Da et tiltagende antall yngre tar seg både en blås og en støyt, påvirka av oss, er det soleklare brudd på guddommens lære. Det er som i det kristne Vesten. Gransker man ikke skrifta grundig nok? Det er forbudt med reklame for tobakk og alkohol. Røyking, kniv og pistol på TV blir sladda. Kvinnebryst også. Det er ulovlig å nyte medbrakt i de fantastiske nasjonalparkene, samt snarlig røykeforbud. Når det gjelder narkotika, er straffen knallhard. Bare pass deg. Det sitter flere nordmenn på ris og vatn. Nylig oppnådde en landsmann seksten års fengsel. Lønn som fortjent. Han omgås jeg ikke lenger.
behendig har glømt at Buddha var en ivrig vandringsmann. Jeg er av de få som nedlater seg til apostlenes hester. Få følger i mine forspor. Joggere og turgåere er til forskrekkelse for menn, men til beundring av kvinner: ”Yai mak!” (Stor og sterk) Takk for det. Jeg minner forsiktig om at den hellige Buddha rusla rundt med ryggsekk og vandringsstav. Nesten som en backpacker. Uten sammenligning for øvrig. Motargumentet er at guddommen verken eide motorsykkel eller bil! Der fikk jeg den. Men nonner og munker støtter meg helhjerta. Hadde det ikke vært for at man står i kø for å skysse hellige kvinner og menn med ”motolsaik”, hadde jeg nok støtt på flere kvitkledde og gulkledde på fortauet. Som jeg har kun for meg sjøl. Kun i følge med hissige, men også hyggelige og hellige thaihunder!
Pappa under palmene!
hunder. Av de sistnevnte var det først og fremst Buster, Lissie og Ricke, og for tida thaiskjødehunden, den vesle og temperamentsfulle ”Arnee Dog”, av en eller annen grunn oppkalt etter en stasjonsryss fra Tynset. ”He is crazy like you, but not so stupid!” Han er i alle fall født ekte aristokrat, da hunderasen er oppfostra på silkepute på slott i generasjoner, og er derfor totalt
De fleste selskapsbikkjene finnpusser seg stadig til neste utstilling blant tertefine og frustrerte finfruer i Bangkoks sosietet. ”Arnee Dog” ville dog bli vist vekk ved første øyekast. Han oppfører seg ikke så høvisk som stamtavla tilsier. På grunn av alt for fri oppdragelse fra ei viss frøken, raser han rundt under kokospalmer, banantrær og nyplanta ananasbusker. Eierinna klager på at ho må vaske villdyret to ganger daglig, men ho har seg sjøl å takke. Enkelte ganger er han så ille at han blir utkommandert til å tilbringe tropenatten under et lite stuebord på trammen.
fruktfarmen vår sammen med bestevenn og gentleman Cocktail, som oppfører seg atskillig mer høvisk, da han faktisk har avlagt thailandsk hundeartium med aldeles glimrende resultat. Cocktail har gitt opp forsøket på å oppdra
tre gneldrende vaktbikkjer av kjøterklassen, som beskytter plantasjen. Ikke underlig at gulltjuver holder seg på ærbødig avstand. Frøkna innså at også ”Arnee Dog” burde lære seg manerer. Ho fikk låne ei fornem hundedame av ei venninne. ”Lady” ble sluppet løs under palmene. Landstryker ”Arnee Dog” misbilliga damebesøket. Kvinnfolk! Men for å tekkes eierinna, som smiskeren gjør i klar motsetning til en vrang stasjonsryss, påtok han seg å vise den jålete frøkna omkring på fruktfarmen. De forsvant bakom banantrærne. Det varte. Og det rakk. Måner og stjerner skinte over den thailandske bukt. Eierinnene var bekymra. Hundene kalt på. Og endelig dukka ei forpjuska frøken opp med en smørblid, ung herremann. Ikke fullt så møkket og fæl som vanlig. Så denne natta fikk han under tvil sove med husets frue. Heldiggrisen. Han sov langt utover dagen med smil om munn. Noen uker senere ringte eierinna av den besøkende frøken og fortalte oppskjørta at vesle thaiskjødedama var blitt gravid. Hvordan kunne det skjedd? Jomfrufødsel? Nei, det tilhører kristendommen og ikke buddhismen. Det fantes kun en mistenkt i farskapssaka. ”Arnee Dog” ble satt under kryssforhør, men det kom kun skarpe og sinte bjeff som svar. Stor i kjeften har krypet alltid vært. Så ble alt fullbrakt. En vakker dag ankom fire bitte små nøster vår verden. Saka var soleklar. De så ut som kloninger av min navnebror. Her trengtes ingen DNA-test. Den kun ett år gamle fillebikkja ble uten nåde utpekt som skyldig. Han blånekta ikke lenger på at den såkalte omvisninga under palmene, var blitt til en forlystelsestur i romantisk måneskinn. Vi adopterte sjølsagt en av de fire sjarmerende og fortryllende gullungene. Det utrulige skjedde, at i motsetning til å gå til frontalangrep mot den nyankomne puslingen, tok sannelig den nybakte pappaen seg av junioren. Frøkna hevder heldigvis ikke lenger at min navnebror ligner på meg. Øyner jeg dog fortsatt en smule tvil i hennes øyne? Julevoff fra Bang Saphan. Kokosnøttbonde fra Tynset. Det var ikke i mitt lodd å bli bonde i livet, i alle fall ikke fjellbonde med ku, gras, sau og sæter, samt innbitt og edsvoren fiende av jerv, ulv,bjørn og løsbikkjer i utmarka. Dessuten hadde alle gardene gått ut av slekta, både på farssida og morssida. Men skjebnens luner er uforutsigbare og humørfulle. Skjebnens gudinne, Fortuna, er dessuten som kvinner flest lunefulle, uransaklige og uforståelige. Ingen kan frå si folloge fly, ble det sagt av signekoner og seidemenn da nordmenn enda ikke hadde gått fra sans, samling og egen kultur. Det er så laga, sukka mang ei gammelmor i hine, hårde dager. Jeg er født under Tyren, men trur ikke helt på astrologi. Jeg stiller meg likevel uforstående og ærbødig til det meste jeg ikke begriper i vår fantastiske verden. Stod det likevel noe om meg som bondemann i stjernene?
meg fra is og sno i fjellheimen, der enkelte stridbare menneskeskryp plent nekter å la seg fordrive, til skinnende sol og evig sommer langt sørpå. Og det vart nettopp her jeg våkna opp en vakker dag sammen med seksten mål vulkanjord, beplanta
småbruk uten skog og seter. De fleste fjellbønder i Tynset kan i tillegg skryte av utmark og fiskerettigheter, så sant de enda ikke har røket opp i naturlig nabokrangel.
storfamilien Sunakorns ubestridte leder og dronning, men ikke lenger ung og arbeidsom lenger, fikk en dag en lys ide og tilbød sin smukke sønnedatter å dyrke familiens åtti mål grøderik jord. Det takka og bukka vi ærbødig og høytidelig for, mens vi øste velsignelser og thailandske bath over klanens
fleste flirende fjellbønder. Til sammen over nitti mål med frodig mark, som vi verken trenger å vatne eller gjødsle. Eller frykte for frostskader. Muligens en smule sprøyting. Dessverre. For det er ikke bare forfrosne sjeler som trives fortreffelig i tropevarmen, men også bitte små skadedyr. Først fjerna vi med bulldoser nesten alle banantrærne, da den næringsrike frukten vokser vilt her, og har like liten fortjeneste som tyttebærplukking i Tynset. Vi planta i stedet ananas, som stiger i etterspørsel på verdensmarkedet, samt gummitrær – kautsjuk - for ordens, fortjenestens eller moro skyld. Men vi har ingen koselige kyr, som vi ofte beskuer under palmene. Da dovendyra gjerne grafser og gomler i seg
kunne tenke meg en spankulerende og kry hanefar med kaklende og frittgående høns, som det kryr av i Bang Saphan. Det ville minne meg om barndommens tapte rike på stasjonsbakken. Min salige farfar stifta Tynset Bondelag. Han hadde nok trudd at han drømte om han så avkommet i en slik forunderlig eventyrverden. Til ære for han har jeg beslutta enstemmig å melde meg inn i bondelaget. Sammen med museet representerer de Tynsets kultur etter at SV bestemte at kommunen ikke skulle ligge i Norge lenger. Jeg blir i alle fall Tynsets eneste kokosnøttbonde. Vil jeg bli opptatt eller betrakta som klin kokos? Får jeg lov til å stille med ananas og kokosnøtter i Museumsparken neste martna? Hilsen kokosnøttfarmeren i Bang Saphan oktober 2010 |
I den halvt thaikinesiske provinsbyen Bang Saphan kan man ikke påstå at det vrimler av nordmenn. For det første synes ikke befolkninga noe særlig om visse turister. De hører overdrevne skrekkhistorier. Og betakker seg for barbariske fremmede. For det andre er nordmenn flokkdyr, og søker dit vi finner andre kjøttkakespisende likesinnede. Det er tryggest for oss heimfødinger. Men ifølge min skråsikre hjemmelskvinne og sjølsyn, synes det som om stadig flere reiseglade har funnet ut at det faktisk eksisterer et fantastisk Thailand utafor tradisjonelle og typiske turiststeder. Ikke minst er ryggsekkturister årvåkne. De er ofte ungdommer eller er ungdommelig til sinns som enkelte ektepar er, der fruen er førende skikkelse. Ektemannen hadde nok helst sittet heime i godstolen. Og får ikke hundyret dratt med seg stuegrisen, slår to venninner seg på valfart i lag, gjerne pensjonerte lærere. De er høflige, interesserte og tar skikken der de kommer. Ikke shorts i hellige templer der i gården! Jeg treffer i år ofte på sofistikerte globetrottere i Bang Saphan. De har lært leksa om Thailands rikholdige historie og geografi. Og farter med tog og buss. Eller haiker fra tempel til tempel. Fra nasjonalpark til nasjonalpark. Fra museum til museum. Fra landsby til landsby. Alle utafor allfarvei. Det er nemlig mer enn nok du kan oppleve utafor charterturismens slagne landevei. Det ser dog dessverre ut til at de innfødte holder hardt på enkelte hemmelige steder de helst vil beholde for seg sjøl, og der de vil være i fred for faranger. Men finner du likevel fram med stedlig frøken, flaks og stedsans, er du hjertelig velkommen. Ikke minst om du taler litt thai, kler deg sømmelig og oppfører deg som ydmyk og underdanig gjest. Kun et norsk par har jeg møtt i Bang Saphan. Jeg regner ikke med egne besøkende. Jeg rusla opp fra stranda en solvarm morgenstund. Der stod et forfjamsa eldre ektepar ved veien. Jeg syntes synd på dem, da de tydeligvis hadde forvilla seg mens de drassa på flere kofferter. Så de var neppe ryggsekkturister. Jeg spurte belevent på engelsk om jeg kunne hjelpe. De skulle til et visst hotell. De befant seg visselig på ville veier. Jeg vinka på en bil, og sannelig påtok en hyggelig thailender seg å skysse de fortapte. Det viste seg at de kom fra Oslo Vest! Det burde jeg ha skjønt da jeg så all bagasjen. Neste gang tar de med seg kun det de behøver i en ryggsekk. Holdt det på å buse ut av meg. Det skjønner de nok sjøl.
oppdaga Bang Saphan. Går det da ikke an å være i fred for en tafatt tynseting, som søker seg vekk fra landsmenn, kulde og kommersiell julefeiring? Men
tyskere, sveitsere og østerrikere. Samt franskmenn, engelskmenn og amerikanere. Det skyldes at det har stått en artikkel om det ukjente paradiset mitt i et velrenommert tysk ukeblad. Jeg dinerer hver ettermiddag på en restaurant like ved. Etter stående ordre fra høyeste hold. Spisestedet eies av en sympatisk sveitser eller egentlig thaikona hans, men gjestene kjem fra flere land, inkludert Thailand. Ellers frekventerer de innfødte helst egne etablissementer. Og farangene sine. Her er det heldigvis hyggelig forbrødring over landegrensene. Gid det lenge vare må. Vær velkommen!
Bildet (øverst) Tynseting med trøndervenninne trivdes utafor allfarvei i Bang Saphan. Lo ling! Det lever mange slags innbyggere i Thailand. Den mest sjarmerende utgaven er muligens av arten Lo Ling eller de typiske thaiapekattene. Langt sør hersker muligens bavianer, men her i området har den grålige typen all råderett, ikke minst fordi de tar seg forefallende praktisk arbeid.
ansatt ved et buddhisttempel, der man får lov og anledning til å pepre småstein på påtrengende og innpåslitne faranger, som ikke har lært seg landsens folkeskikk. Ikke minst korpulente damer i shorts. Helligbrøde på Thailands hellige steder. De treffsikre steinkasterne skiller dog dessverre ikke mellom godlynte og ondsinna faranger, så det nytter ikke for en blåøyd og truskyldig tynseting å få grid eller henstand. Det er bare å dukke lynraskt, hilse og bukke pent og høflig ”Savasdi krap!”, og ellers sette på seg from mine og sjå vennlig og uskyldig ut. Det er ikke bare faranger de gløgge thaiaper forakter, men også utrangerte åndehus. Disse maltrakteres etter verste evne. Har husånder og apekatter noe usnakka seg imellom? Den mest ettertrakta jobben er likevel kokosnøttplukking. Det er et eldgammel og hederskront yrke i Bang Saphan, så det har i tidas løp utvikla seg en arrogant art av spesialister på så vel elegant klatring oppover lang stammer, som hurtige avskruinger av digre kokosnøtter. Når adelen blant apene er på vei til dagens dont, troner de hos eieren med verdig, nedlatende og overlegen mine. Kom ikke her og kom her! Vi kaller vel det yrkesstolthet? Jeg har flere ganger imponert og måpende beskua de lynsnare og dristige klatrerne. Opplevelsen er så vel festlig som underholdende. Når apekattene befinner seg i en palmekrone, femten-tjue meter over bakken, skrur de løs kokosnøttene, slik at de ettertrakta fruktene deiser med dunder og brak i bakken. Bang! Bang! Bang Saphan? Det er for øvrig ikke alltid de stolte yrkesbrødrene lystrer eierne. Hvem er egentlig sjef? Her lønner det seg tydeligvis bedre med gulrot eller banan enn med pisk. Det lange tauet, som er knytta til halsen, er visst nok for at de arrogante apene ikke skal bli sittende for lenge og beundre utsikten eller flørte med søte apekattdamer i nærmeste palmekrone. Noen ganger stanser kokosnøttapen halvveis i trestammen, mens eieren lyser eder og forbannelser. Sitdownstreik for å tirre ”slavedriveren”, slik at det blir dobbelt rasjon med bananer ved kveldsbordet? Luringene vet nok at fyren arbeider under akkord. For under høstesesongen har fruktbonden det brenntravelt. Sjøl om det høstes nesten hver måned, skal nøttene sendes rykende ferske på markedet eller til kokosnøttoljefabrikken. Uvennlige sjeler eller kvitinger fra Europa bør i alle fall holde seg på sikker avstand, for det påstås med sannferdighet at apekattene tar sikte på nettopp oss vantru hedninger. Det nytter ikke at jeg hevder at fruktfarmen faktisk er min. I alle fall betalt av meg. Vet de forsyne meg at utlendinger ikke kan eie noe som helst i Thailand? Hvem er sladderhanken? Og det er slett ikke småstein som slenges fra tretoppene, men ”kanonkuler” på atskillig kilo. Kasterne er minst like treffsikre som tempelapekattene. Råkes du rett i hodet av en fruktmastodont, blir det evig takk og farvel. Den fra før arme sjela di må øyeblikkelig finne seg ny bolig på Buddhas jord. Hvorfor da ikke i en skøyeraktig lo ling?
lufta
Bilde (øverst): Lo og Ling koser seg med bananer, mens tynsetingen og Mowgli diskuterer Neby bru. |