Rapport fra Smilets Land (9)
    Det fargerike Smilets Land.

    Hvor hen du snur og vender deg i ”Smilets land”,
    møter du prangende portretter av den folkekjære
    kong Bhumibol og dronning Sirikit. De er
    sammen med den hellige Buddha, personer du
    absolutt ikke snakker stygt og nedlatende om.

    Det er særdeles gode grunner til å respektere
    kongefamilien. Mange konger har nemlig gjort
    veldig mye godt for folk og land, samt skapt samhold, enhet,
    styrke og stolthet. Over alt vaier derfor det gule kongeflagget og
    nasjonalflagget i skjønn forening. Dessuten dronningens
    lyseblå flagg. Hun er født på en torsdag, og da er lyseblått den
    dagens farge.

    For da kongen er født på en  man-
    dag, er gul blitt fargen på denne
    dagen. Mange kler seg derfor i
    gult både da og andre dager,
    også fastboende falanger med
    litt mer folkeskikk enn vanlig.
    Onsdagen er grønn, mens tirsdag eller fredag går det som
    oftest i rosa,

    Du støter også på mengder av fargerike statuer og bilder av
    tidligere mer eller mindre godlynte og folkekjære monarker, ikke
    minst den aller best likte av absolutt alle sammen, den kloke og
    reformvennlige Rama (konge) 5, som faktisk også besøkte
    Norge i 1907. Den kongelige delegasjonen havna helt oppe på
    Nordkapp og holdt visst nok på å fryse i hjel. Som før fortalt ble
    han opplært av den engelske guvernanten Anna Leonowens,
    som det som sagt er lagd både musikal og fargerike filmer over.
    Du kjenner sjølsagt til den før omtalte ”Kongen og jeg”, sist
    praktfullt filmatisert med Jodie Foster i hovedrolla..

    Noe som er merkelig for en fåkunnig falang, er at det foran
    statuene av en konge ofte er plassert mengder av statuer av
    haner i alle størrelser og kulører. Ved en kongestatue i Cha-Am
    talte jeg hundre haner. Det skyldes at herr Kykkeliky er symbol
    på styrke her til lands. Der er i hvert fall sterke nok i galingen til å
    vekke meg hver sabla morgen. Det gjelder også byhanene, som
    bakgårdskattene dessverre aldri får skikkelig ram på.

    Portretter av den populære
    kongeparet få du også øye på i de
    fargerike ”byportene” som du ofte
    kjører under i litt større byer. Disse
    står ofte i samme thaistil som
    tempelarkitekturen. Men det er ikke
    bare arkitektonisk kunst som
    imponerer en kop fra Tynset. Thailenderne kan nemlig lære oss
    å lage kunstferdige møbler. Slutt med å skryte, sunnmøringer. Å
    kikke rundt på møbelforretninger, gir undertegnede lyst til å
    emigrere på flekken, bare for å fylle et hus med thaimøbler av
    gedigent trevirke. Hvis du tar en kikk på Langleites utstilling av
    kunstmøbler på Trondtorvet, får du en viss aning.

    Du kan også imponeres over Thailands
    fantasifull havekunst. Jeg får lyst til å legge
    ned min egen dønn kjedelige tvert, og
    heller anlegge en ny i Cha-Am. Norge er
    visselig et u-land på området. I gartneria
    her til lands kan du nemlig velge og vrake
    i hundrevis eksotiske sorter trær, rosenbusker og planter. Hva
    med en høyreist bananpalme ved porten?  Samt en
    elefantstatue midt på plenen? Hva med et fargerikt vassanlegg
    like foran verandaen?  En talefør kommende stortingsmann fra
    Vetlelvdalen vil bli grønn av misunnelse.

    Og om du er redd for at de dyrebare blomstene dine skal fryse i
    hjel i en kjølig og hektisk fjellsommer, kunne du fylle og pryde
    haven med kunstferdige falske blomster og hele trær i fargerik
    fleng.  Men jeg har berettiget mistanke om at det ikke tillates
    import på grunn av konkurranseforhold. Jeg søker herved om
    emigrasjonsvisum.

    Hilsen fra Arne Dag et fargerikt ”Smilets land!”

Thaigudien - din infoprotal til Thailand


    Rapport fra Smilets Land (10)
    På badestranda i  Smilets Land.

    Folk flest forbinder dessverre kun
    Thailand med sol, sex og
    badestrand. Det er milevidt fra de
    hele og den fulle sannhet om det
    enorme landet med så mange
    fasetter. Men sandstranda er en
    absolutt viktig ingrediens i et
    vellykka og lærerikt opphold. Jeg
    er velsignet, da jeg holder til bare
    tjue meter fra en av de reneste, lengste og fineste, strendene,
    nemlig i Cha-Am som thailenderne tydeligvis helst vil ha for seg
    sjøl. I helgene kryr det av byfolk fra en forurensa metropol.

    Jeg har hørt at dette er den reneste stranda av alle kjente
    turiststrender i det langstrakte landet   Den i Pattaya skal etter
    sigende være rent ille. Men der som her vandrer blide og godt
    innkledde selgere omkring med alskens mat, tepper, klær,
    suvenirer og mye anna som de falbyr oss blekinger og feitinger.
    De ser seg ut de nyankomne, da de er lettest å handle med.
    Meg smiler de bare av. Jeg ser nemlig ut som en ekte knøl,
    tynseting med vannskrekk som plasker av sted i vatnet - en
    meter fra land.

    Selgerne er heldigvis langt fra så pågående  som strandjentene
    er i Goa i India. Der tok  nesten de sarikledde handelsdamene
    nesten knekken på en stakkars mann. Det eneste jeg kjøper her
    er en fast bananklase annenhver dag av den samme blide
    dama. Hun bor for øvrig i telt et stykke fra stranda.
            
    De damene som tjener absolutt mest på
    turister, er temmelig lysskye om dagen.
    La oss si et en strandselger kanskje
    tjener noen hundre bath hver dag, mens
    visse vakre kvinner gjør flere tusen. Men
    hvem har høyest moral? Det er ikke
    undertegnedes lodd å dømme Man respekterer absolutt alle
    sammen for det.
             
    En del kvinner og menn arbeider også så å si helt nede på
    sandstranda. Ikke misforstå. De samler skjell. Andre graver
    etter smådyr, de kan selge som mat. Atter andre fisker med
    kastenett med en frapperende teknikk. Thailenderne er flinke til
    å utnytte alt som det går an å få tak i Buddhas natur.
             
    Etter hotellfrokost, tar jeg meg en skikkelig
    langtur helt bort til de idylliske fiskerlands-
    byen, der jeg kan fortsette ut på en molo.
    Jeg titter bevisst og en smule demonstrativt
    mot havet når jeg passerer folk fra Vesten,
    der de ligger og velter seg i solstolene hele dagen, mens de
    oppvartes av ytterst tjenestevillige og usedvanlig høflige
    strandverter.. Noen falanger er heldigvis like klok som jeg og
    rusler tur i stedet. Jeg får litt dårlig samvittighet over at jeg
    bukker et høflig, nei tusen takk til en lathansstol. Men det er
    ingen tvil om hva som er best for så vel sjel som legeme!   
            
    Hvis du trur at det kryr av bikinikledde på sandstranda mi, tar du
    sørgelig feil. Thaikvinnene er nok mer kyske og bluferdige enn
    du innbiller deg. Her bader damene med de fleste klærne på.
    Du vil speide forgjeves etter hva thailendere kaller upassende
    badedrakter. De eneste tilfella er nordeuropeiske kvinnfolk i
    godt velvoksen alder. Tilmed toppløst. De er ikke alltid noe
    særlig syn for Buddha.       
             
    Det er nemlig en myte at kvinnene her til lands er lettsindige.
    Stort sett har de en høyere moralsk standard enn norske
    fruentimmer. Du må ikke sjå deg blind på visse turiststeder.
    Hvorfor enkelte unge smellvakre kvinner her lar seg lokke ut i
    det som vi kaller prostitusjon eller hva
    mange her kaller en usedvanlig godt
    betalt jobb, kan vi komme tilbake til. Jeg
    må først forespørre noen eksperter på
    området.  
         
    Solhilsen fra Arne Dag på  badestranda i Cha-Am.


    Reisebrev 12. fra Thailand (okt. 2009)
    Kvinner i Thailand.

    Vakre Savitri uttaler med fynd og klem at hun absolutt ikke vil til
    Norge og vaske toaletter! Dessuten har hun hørt på ryktebørsen
    at mange thaikvinner blir ille traktert i
    Europa. Så de fleste kvinner vil helst bo og
    leve her i Paradiset. Men hva vet egentlig
    Ola Nordmann eller den norske
    kvinnesakskvinne om den thailandske
    kvinne? Fint lite. Den farangen
    (utlendingen) som vakler fra bar til bar i Pattaya i stupfulle fjorten
    dager, vet i hvert fall absolutt intet.

    Mer greie på det har nok fastboende
    nordmenn, som er så heldige å bli gift
    med et ekte thaikvinnfolk. Men slett ikke
    alle. Egentlig vil slett ikke vite, da de er
    redde for å miste fordommene sine. For
    nettopp disse finnes i fleng hos dagens nordmenn. Den største
    og mest udødelige er at kvinner flest her nede flyr etter faranger
    for å komme seg til Europa. Fullstendig feil. Nei, de vil nok
    gjerne gifte seg med en velstående utlending, men det er fordi
    kvinner her til lands har totalansvar for storfamiliene. For dens
    lover går faktisk over statens, sjøl om disse egentlig er veldig
    kvinnevennlige med gratis utdannelse fra barnehage til
    gymnas.  Og familiebånda er i tillegg uslitelig sterke. De går
    framfor alt og alle. Det er bare å lystre og være snill pike.

    Det er nemlig ofte kvinnas lodd å ta vare på foreldre,
    besteforeldre, sjuke, skrøpelige, handikappa, og dessverre av
    og til late mannfolk.  Nå er det slik at fedrene oftest skjemmer
    bort de søte og sjarmerende døtrene, mens derimot mødrene
    og bestemødrene tenker kun på å bringe penger inn på det fra
    før nåletrange familiebudsjettet. Det blir derfor jentenes lodd å
    streve og slite for å skaffe til veie de nødtørftige bathsedlene til
    så å si hele familien. Og da kan det ofte passe med en
    utenlandsk pengepung. På grunn av den urettferdige
    valutasituasjonen, er nemlig den norske kroneverdien fortsatt
    høy.

    Noen vakre døtre lærer seg en smule
    engelsk og drar eller blir sendt til et
    turistområde, der de ofte blir kapra av
    giftesjuke og frustrerte utlendinger, som
    fort faller for sjarmen, omsorgen og
    høfligheten jentene viser dem. At dette
    kulturelle fernisset dessverre ofte blir oppfatta som
    underdanighet, viser hvor utrulig kunnskapløse og dumme
    oppkomlingsnordmenn er blitt i oljealderen. Et tilsynelatende
    vennlig smil er absolutt IKKE aksept for stupide handlinger, men
    innebygd høflighet med tusenårige røtter i kulturnasjonen
    Thailand.

    Sjøl om den thailandske kvinne er veldig heimekjær og vevd inn i
    familiens tette bånd, reiser likevel mange av sted til Europa for å
    friste len usikker tilværelse. Det er ofte fordi den mannen de
    treffer, ikke får oppholdsvisum og derfor må forlate det deilige
    landet etter kort tid. Det er derfor en sjanse å ta for thaikvinnene.
    Noen er heldigvis heldige og får seg snille,
    underdanige og gode ektemenn. Andre
    opplever dessverre det motsatte. Og da
    kommer det inn i bildet noe som heller
    ikke vi forstår. Det er kunsten å holde
    masken. Samt det å innrømme overfor
    familien her at jenta har valgt seg feil mann. Det er ikke for
    ingenting at den vondeste frukten i Thailand er kvit og kalles
    farang!

    Når de flotte og arbeidsomme thailandske kvinner likevel velger
    å bo i dette kalde og nesten kulturløse landet vårt, SKAL vi
    visselig vise dem høflighet, respekt og ærbødighet. Likevel har
    Norge det minst dårlige ryktet i Thailand. For når jeg spør hva
    slags menn som er de beste å leve sammen med, sier mange
    faktisk: eldre og snille skandinaver! Takk for det. Men et mente at
    det også forefinnes forferdelig fæle fyrer. Jentene velger altså
    ofte det minste ondet.

    Dette funderte jeg lenge og vel på, men
    kom plutselig til å tenke på at vi har hatt
    strenge og strikte mødre! Savitree i Bang
    Saphan er for øvrig veldig lik min salige og
    strenge mor: ”Jeg tar ikke ordrer!” Og til
    forskjell fra folk flest i det fjerne og for oss
    alltid uforståelige Østen, forstår hun faktisk både spøk og erting.
    En sjelden egenskap i Thailand. Så vær forsiktig med det.
    Asiatene tar nemlig det du sier svært så bokstavelig. Ikke minst
    kvinnene.

    Jeg er stolt over at Savitree har oppkalt den viltre og
    sjarmerende thai-hundekvalpen sin etter meg, ”Arnee Dog”. Vi
    kjem begge logrende når hun roper: ”Come here, Arnee!”  Jeg
    kan derfor av røynsle understreke at thaidamer ikke er særlig
    underdanige av seg. Velkommen til Paradiset!

                           
Hilsen fra Arne Dag i Bang Saphan, iThailand.

    Reisebrev 13 fra Thailand (nov 2009)
    Bang Saphan
    Undertegnede holder til langt utafor
    turismens allfarvei. Heldigvis. Hvis du
    innbiller deg å ha befunnet deg i Thailand
    når du kun har oppholdt deg sånn makelig
    i fjorten dager i Pattaya eller Hua hin, tar
    du skammelig feil. Det trudde jeg også
    etter å ha trivdes aldeles fortreffelig i
    koselige Cha-Am noen måneder sist
    vinter. Dit søker feriefolket fra Bangkok seg
    i skarevis, så der trudde jeg det meste var
    vaskeekte thailandsk, til tross for noen ubehagelige, men
    normale innslag av brautende nordboere.
       
    Så ble jeg med ett aldeles uforvarende nærmest
    tvangsflytta til byen Bang Saphan, omkring førti mil
    sør for Bangkok, midt på den lange thailandske
    tarmen.  Den trivelige og typiske byen ligger ved
    Thailandbukta, omkring midt mellom Hua Hin og
    Krabi. Thailand er et sannelig et langt og vidstrakt
    kongerike med større flateinnhold enn Norge, men med minst
    tolv ganger så mange innbyggere. Samt ti ganger så høfligere.
          
    Jeg ble tvangsutstyrt med mobiltelefon straks jeg ankom
    Bangkok. Jeg aksepterte motvillig for å holde løpende og sosial
    kontakt med venner og bekjente. Det var likevel ikke viktigst.
    Også her til lands er dingsen en dyd av nødvendighet for halv-
    delen av menneskeheten: ”Jeg må vite hvor du er!” Dessuten
    her til lands misbrukt til kontinuerlig fotografering av hverandre i
    alle slags positurer på herlige sandstrender. Vel og merke med
    anstendige klær.          

    Da jeg endelig ankom Bang Saphan, skjønte jeg hvorfor man var
    en smule engstelig for meg og hadde forsynt farangen (kvit
    utlending)med mobil. Her var det fullstendig farangfritt i en by på
    Hamars størrelse. Jeg følte meg som en afrikansk muslim på
    Tynset i 1960-åra. Det viste seg at folk flest var skeptiske til visitt
    av en ekte farang. For å si det mildt virket man mistenksom. Og
    nesten uvennlige. Hva har den bleknebba europeeren å gjøre
    blant anstendige mennesker? Hører ikke inntrengeren heime i
    de skammelige turistbyene?
           
    Jeg ble smuginnkvartert på et skinnende og hyggelig hotell,
    midtveis mellom sandstranda og sjølve byen. ”Vær forsiktig når
    du går!”, ble jeg råda eller beordra. Jeg trudde det gjaldt den
    nifse trafikken. Thailendere uten hjelmer
    med fem av storfamilien på en dundrende
    motorsykkel kjøre rett fram uten å sjå seg
    til sida. Men den første dagen jeg rusla
    ned til stranda etter en velsmakende
    thaifrokost, merka jeg at jeg ble beglodd
    med undring og skepsis. Få eller ingen vennlige thaismil å
    spore.  Slik var det også i sjølve byen, der jeg ble oversett på en
    utadørs restaurant. Vi spiste ellers på den samme strand-
    restauranten med herlig sjøutsikt hver dag. Var betjeninga en
    smule mer vennligsinnede? Eller betalt rundhandelig for å godta
    meg?

    For mine venner virka lettere nervøse. Det dukka en slags
    politimann opp på hotellet. Hva i all verda bedriver den
    merkelige farangen her? Burde han ikke holde seg til syndens
    turismepøler? Men etter tre dager der jeg febrilsk hilste blidt,
    ydmykt og overhøflig til alt og alle, tilmed løsbikkjer og villkatter,
    samt rusla i enkle fattigklær, fikk jeg øye på ei smørblid dame i
    veikanten. Hun vinka meg inn til velstående hus og have med
    tjenerskap. Hun lurte thaismilende på om jeg ville ha kaffe! Jeg
    var ikke den som sa nei takk. Det var en enorm lettelse å bli
    akseptert.  Jeg slapp å kikke meg mer over skuldrene.               
              
    Jeg lykkes i min utspekulerte høflighets-
    taktikk. Jungeltelegrafen hadde også gjort
    underverker.  Den forekommende vertinna
    ringte ei forretningsdame, som kunne en
    slags thaiengelsk. Etter en time eller to,
    der vi misforstod hverandre på hyggelig vis, ble jeg
    innsmigrende bedt om å ta opp att visitten. Tabben var at naive
    jeg fortalte stolt om det hyggelige møtet. Om norske kvinner er
    farlige når de er sjalu, er de thailandske livsfarlige.

    Deretter begynte smilene sannelig å dukke opp. Litt etter litt. Jeg
    ble tilmed tilbudt skyss stadig vekk. Thailenderne ser veldig godt
    ut fysisk, men det skyldes mer kosthold og religion enn
    mosjonering. Den gående farangen var jammen ikke så farlig
    likevel. Folk flest har nok hørt skrekkhistorier fra turiststedene.
    For å innynde og innsmigre meg enda mer, rusla jeg, fremdeles
    høflig, hyggelig og underdanig rundt omkring i byens fattigere
    deler, og spiste nudelsuppe hos ei gammel dame.

    Min ledsagerske var uhyre fornøyd med
    meg etter prøveperioden, som jeg bestod
    med glans. Ikke drikker jeg særlig. Røyker
    ikke. Gambler kun på Bjerke. Det kjenner
    hun ikke til. Nå er det ikke så mange
    steder å skjemme seg ut på her, da byen er nærmest fri for både
    barer og karaoke. Slike vederstyggeligheter skyr jeg dog som
    pesten.

Vinterhilsen fra en godkjent farang  Arne Dag i Bang Saphan, Thailand
    Arne Dag Østigaard, historiker, forfatter, ex-lektor og globetrotter har funnet sitt paradis i Bang Saphan ca. 40 mil sør
    for Bangkok. Innimellom blir det utflukter til andre steder. Siden 2009 har han delt sine opplevelser og betraktninger
    med leserne av Arbeidets Rett.  Linker til brevene: