 | |  | |  | |  | |  | |  |
Reisebrev (14) fra Thailand På vandring i Bang Saphan
frivillig har slått meg ned i for overvintring, muligens mot deler av befolkningens ønske, ligger vent og vakkert mellom den himmelblå thailandske golfen og de bølgende åsryggene på grensa til Burma. Byen er omkransa av fargerike fjell
sentrum ved det arkitektonisk skjønne rådhuset. Dette betjener for øvrig en befolkning på fem ganger Tynsets størrelse, men er kun en femtedel så stort. Og ti ganger så vakkert. Kommentar, Bersvend ordfører? Kystlandskapet er usedvanlig frodig og fruktbart, flankert av høyreiste kokospalmer. Nøttene er en særs vellykka eksportvare. Det hersker derfor større velstand her enn i de østlige provinsene eller i slummen i Bangkok. Klimaet er i alle fall helsebringende for en utlevd tynseting med kroniske luftveis- infeksjon etter vintereventyret i Tjønnbakken. ”Tynsetlufta er for tørr for deg”, har doktor Volden på Røros slått fast. Jeg har derfor for lengst brukt opp min kvote på vakkert kaldvær. Her strømmer det nemlig varm og velsigna sommer- luft fra de freda restene av den enorme regnskogen, som en gang dekka Thailand. De grønne naturlungene er sunne for både et dødelig legeme og en udødelig sjel. Om de mest fordomsfulle i et farangfritt Bang Saphan endelig har lært seg å leve med tynsetingen, forundrer enkelte tvilende sjeler seg over at byens eneste godkjente farang faktisk forflytter seg på sine egne bein. Har ikke alle faranger Mercedes, Volvo eller BMW? På ridetøyet skal storfolk kjennes. Fremmedfyren har verken sykkel, moped eller motorsykkel. Mystisk og mistenkelig. Burde ikke politiet kikke nærmere på den villfarne? Heldigvis kan jeg vise frem vandelsattest fra politimester Bastian.
prøveperioden med glans og høstet skamros sjøl fra et kritisk kvinnelig hold, blir den spreke, men fattige farangen
på de spenstige føttene mine og på det hamrende hjertet mitt for å gestikulere at den galskapen utfører jeg kun for å holde meg sunn og frisk, slik at jeg kan leve lenge før min sjel atter tar bolig i et bedre menneske, en snill kattepus eller hvorfor ikke en fredet og flott thaitiger? For i Buddhas land er lystjakt en vederstyggelighet. Jeg burde også legge til mitt orsvar at Buddha og hans disipler benytta seg av ”apostlenes hester” for å forkynne det rette og sanne liv. Prins Siddharta Gautama fra India var asket, noe som noen innfødte har latt gå i glømmeboka. Prinsen vokste opp i luksus. Lykken fant han dog i fattigdom og forsakelse. Det er derfor ingen straffedom at også farangen er fattig. Men offentlig å sammenligne meg med slik en hellig guddom, som troner over selveste kongen, er hedendom og helligbrøde. Det tar jeg ikke sjansen på nå som jeg skal til Bangkok for å søke pensjonistvisum. Argumentet mitt om sunn sjel i sunt legeme faller dermed pladask til asfalten, for nå synes de kjørende og fartende bangsaphaner enda mer synd på den stakkarslige nordmannen. Ikke bare er han fattig, men i tillegg strever han med hjertetrøbbel! Ikke engang når jeg viser fram helseattest fra min hjertegode fastlege, lar de lokale skeptikerne seg overbevise. Folk blir i alle fall enda mer imponert over den stedlige storfamilien Kunaksorn, som tar så godt vare på den fattige og fullstendig forvirra fyren fra Vesten, som har forvilla seg til Paradiset. ”Blir han da ikke i lengden dyr for dere, ikke minst i kosten? Sjøl om han nok øyensynlig er en god farang på bunnen av sitt vesen, bør dere sannelig kvitte dere med han så fort som mulig!”
dagstøtt boteferdig til templet. Jeg kravler opp tempeltrappa (bildet) og ber om syndsforlatelse for imperialismens herjinger i Sørøst- Asia. Munkene i gule kjortler rusler omkring akkurat som forbildet Buddha, men er i motsetning til farangen høylig respekt for kyskhet
de sjeldent nei takk. Dessuten vanker det gratis ris hver morgen for de hellige menn. Den også til tider kyske farangen må nok fortsatt finne seg i å punge ut, uansett hvor fattig han er. Hjerteligst fra Arne Dag på sine bare bein i Bang Saphan (des 2552) |
Reisebrev (15) fra Thailand Pol, Pot, Arnie Dog og Thailands hellige hunder
betydde. Samtlige mente det var en koselig sofatilværelse. I
stilltiende godtatt farangen. Det uhederlige unntaket er to beksvarte kjøtere, som vokter et herskapshus. Stabeisene nekter plent å lære resignasjonens kunst. Jeg har tvangsdøpt
demoniske sjel fra Kampucheas ”killing fields” ha havna. Frøkna stiller seg uforstående til bikkjeproblemet. Jeg observerer at min sparsomme, men buddhistiske venninne kjøper velsmakende lunsjer på fine restauranter og spanderer på tiggende gatehunder. På farangens bekostning. Jeg skulle bare våge å slenge kokosnøtter etter beista eller true dem med paraplyen jeg må benytte når himmelens sluser åpner seg over Bang Saphan. En gang i Cha-Am bivånte jeg at ei skabbet bikkje ble påkjørt av bil. Folk stimla sammen i medfølelse og hjelp- somhet, som om ei gammel dame hadde havna under bilhjula. Bikkja kunne ha vært den hyggelige naboen du fulgte til krematoriet i fjor. Heldigvis gikk det bra med den hellige hunden, som halta videre etter å ha blitt både spjelka, plastra bedt for og fora med alskens godbiter. Jeg synes tilmed jeg så snurten av sjukebilen. Dansken som jeg fortalte om i fjor, ble holdt nattevåken på grunn av ei gneldrende nabobikkje, men mislyktes i sitt forsett på å forgifte kjeftsmella med lekkert kjøttbein. Han hadde tydeligvis glømt at i Thailand er de hellige hunder immune mot så vel pinsler som plager. Det er ærefrykt for alt liv her til lands. Her ville ”Berre ein hund” av Per Sivle blitt utsatt for streng sensur. Men aldri hadde jeg i min villeste fantasi trudd at en hundevalp skulle oppkalles etter meg. Jeg har hørt rykter om at en oksekalv borti bygda ble døpt ”Arne Dag”, men han havna helst på slakterbenken eller fristet skjebnen som en ondskapsfull okse. Vi trenger nemlig flere olme tyrer som kan brøle høyt i kommunestyrene i fjellheimen. Jeg trudde oppattkallinga var enda en drøy spøk fra den muntre frøkna da ho meddelte meg innkjøpet av en bissevov, som ho hadde døpt ”Arnee Dog”. Jeg så for meg en ekkel kjøter. Var det derfor han ble oppkalt etter meg? Jeg kasta meg bestyrta på neste fly til Bangkok for å legge ned øyeblikkelig protest. Det viste seg til min overraskelse at husdyret slett ikke var ei vanlig løsbikkje, men en snøkvit, langhåra og sjarmerende thailandsk skjødehund. Den kan skilte med stolte aner fra kongedynastier, der de små krabatene måtte leke sisten med hoffets slemme unger. Det er derfor ”Arnee” Dog aldri sitter i ro et eneste sekund. Kun de raskeste skjødehundene overlevde handteringen fra bortskjemte unger.
aristokratiske aner i gatebildet her. Der ville han omgående blitt offer for gatas parlament, de halvville hundene. Skjødehundene blunder i stedet på silkepute på sofaen. De pusses og
meg med om ikke jeg, så vil kan hende min navnebror en vakker dag oppnå audiens? Det unner jeg min vesle venn. Frøkna sjampovasker, føner, steller og stuller med sjarmøren i timevis, så familiens farang blir halvsjuk av misunnelse. Jeg klekka i pur ondskap ut en snedig plan for å utmanøvrere rivalen. ”HAN er i hvert fall ikke stueren!” utbrøt jeg i triumf. Frøkna stirra stygt på meg. Det brune blikket vart svart. Begikk jeg en majestetsfornærmelse? Så snerra ho: ”Er du så sikker på at DU er stueren sjøl, da?” Å målbinde kvinnfolk her til lands er også fånyttes arbeid. En dag jumpa en blid og gledesstrålende ”Arnee” rett opp i fanget mitt og dusja både buksa og skjorta mi med sin hellige hundepiss. Det sildra over hele meg. Jeg skulle dog bare være høyst beæret, hevda frøkna skadefro, for stuntet viste at hundevalpen endelig hadde godkjent farangen.
stolte eier fortelle. Jeg rangerer likevel fortsatt langt under ”Arnee Dog” i familien. Fattigmannstrøsta er at det hellige dyret har fått hedersnavnet sitt etter en ekte stasjonsryss fra
kutende og logrende når sjefen bare kaller på oss.
2009 |
Hvordan farter man omkring i et langstrakt ”The Land of
umulige vis. Du har mange valg. Hovedveiene er av ypperste klasse. Politikerne i Norge bør gå i skammekroken. Togene er alderdomlige, men trivelige og folkelige. En nostalgisk jernbanestasjon fra ”Orientekspressen” i Hua Hin står som symbol. Ble Edgar inspirert av den? Jeg har kjørt med nattog fra Bangkok sytti mil østover. Og med dagtog tilbake. Slik får man sjå landsbygda fra en suveren utsiktspost. Restaurantvogn trengs ikke. Blide matselgere står på en stasjon og av neste, og serverer thairetter i gourmetklasse. De hypermoderne minibussene er raske, men det er aldri avgang før den er fullstappa. Unntaket er hurtigbussene, som har så vel ei smellvakker ”flyvertinne” som matservering om bord. Sikreste kjøretøy er likevel de ruvende toetasjes bussene, som er mer fargesprakende enn templer. Jeg gidder ikke nevne flytrafikken. Glimrende ”Thai Airways”! Har du opplevd den nye storflyplassen i Bangkok? Det er bare å gi seg ende over.
oftest japansk. Det kan for å si det mildt bli trangbodd på lasteplanet med tre generasjoner, småunger, bikkja, katta, samt poser og tepper. Familiesamholdet i Thailand går foran alt. Det har nok noen
brasene med å plassere en storfamilie bakpå. Men det er heldigvis ikke indiske tilstander her, så utrulig nok faller få av lasset.
motorsyklene. De kan bli en sann plage og forbannelse. I Bangkok har politiet nylig erklært fartsbøllene full krig. (Sjå Thaisan.net) Fordelen med kjøretøyet i
alle. Dessuten elsker enkelte å råkjøre på ”motolsaik”, Ikke minst unge damer uten hjelm. Nyttårsfeiringa kosta i år noen hundre menneskeliv på grunn av Thailands desiderte landeplage på to hjul.
foregår over jorda, sjøl om ”Subway” forefinnes Det skyldes vått lende. Så støyen på overflata blir deretter. Like rask og lur er derfor trehjulstaxien, Tuk-Tuk jeg
kjøreegenskaper i kaoset. Bare pass deg, Petter Solberg. Mest sympatisk er den stillferdige sykkeldrosja, som faktisk er fremdeles å treffe i øst, i Ubon Ratchathani, landets tredje største by. Her i Cha-Am kan du dessuten leie fargerike sykler i fleng, De kan ta opp til fire personer. Dobbelttandem! Der tør jeg faktisk bevege over gata. Men venstrekjøringa gjør en nordmann fullstendig forvirra. Det er ikke er nok å kikke to ganger før man drister seg over, men minst fire - fem. . Myndighetene har løst problemet med rask befordring, nemlig ” Sky Train”. Det er Bangkoks fortsettelse på metroen. De er hypermoderne, trygge lyntog, som iler av sted tjue – tretti meter over bakken fra metropolen mot hovedflyplassen. Bare gled deg når skinnene står fullt ferdig.
likevel på pittoreske kanaler. Du har vel sett James Bond i Roger Moores skikkelse råkjøre så vasspruten stod? Superhelten gikk glipp av
båt, samt et nostalgisk folkeliv langs strendene. I dag tar jeg meg en rusletur. Dessverre slår for få innfødte seg med. De synes at ”falanger” er noen raringer, som bruker beina så mye. Når jeg forklarer at det faktisk er sunt og godt for hjerte og hjerne, nikkes det smilende og samtykkende. Men det kan være av ren høflighet. Thailenderen er hyggelig, men uutgrunnelig. . God tur fra Arne Dag i ”Smilets land” (i feb 2009) |
Thailands hellige hunder, del 2. Jeg kunne dessverre ikke forlate de hellige hunder helt, da jeg hadde noe uoppgjort med to fryktinngydende bikkjebeist, nemlig Pol og Pot. Sjøl om Sivles sørgelige historie ”Berre ein hund” ville bli utsatt for sensur her. Dessuten lurer en oppvakt leser på hvorfor det ikke eksisterer båndtvang i Thailand. Når jeg spør, rister folk flest uforstående på hodet og lurer på om jeg er enda en forrykt farang (kvit europeer). Det lyktes meg endelig til min enorme tilfredsstillelse å få avbilda Pol og Pot, som stadig har forsøkt å jage meg hematt til gammellandet. Jeg sverga at erkefiendene først skulle foreviges, dog ikke til de evige jaktmarker, da jeg kun er gjest her til lands. Jeg trengte nemlig beviser på at demonene ikke kun var et resultat av min alt for frodige fantasi. Men hver bidige morgenstund jeg brakte med meg fotoapparatet, var demonene som sunket i jorda. Befinner de hellige hunders evige jaktmarker seg underjords, finnes det en drøss av imperialister der de kan jakte på i stedet for en uskyldig farang. En vakker dag da jeg nesten hadde resignert og lurte om fantasien min likevel hadde spilt meg et puss i solvarmen, dukka Pol og Pot opp fra så å si intet. Samt i full fart mot en forsvarsløs farang!
knipse og så ta kuten. Da skjedde det et under på Buddhas jord. De bråkjekke krabatene stansa og tidde dørgende stille, stakk halen mellom beina og luska skamfulle baklengs. Jeg trudde det var
kjøpte av Aasmund i høst, med et avsaga haglegevær? Var det innebygd i kameraet noe nifst, som kun bikkjebøllene sansa? Nå får jeg da endelig rusle i fred og fryd ned til den herlige sandstranda uten stadig å kikke meg nervøst over de kraftige skuldrene mine. Demonhundene Pol og Pot er trulig forsvunnet fra jordas overflate for godt. Tynset Foto kan trygt reklamere med fotoapparater med innebygd hunde- eller demonskremsel. Jeg har beskyldt de hellige voffvoffer for ikke kun fremmedfiendtlighet, men også å forsyne seg grovt av søppeldunkene, som for øvrig er både miljøvennlige og kunstferdige. Noe for Morten, Arve og FIAS? Problemet er at lokket er enkelt å lette på. Det er ingen kunst for thaihunder med
sniffer seg til alskens lekkerbiskener i et land som nærmest bugner av ”mjølk og honning”. Hundene er dessuten så skinnhellige at de aldri rydder opp etter seg. Jeg var altså hellig overbevisst om hundene også var de sanne søppeltjuvene. Inntil en dag jeg atter trudde jeg så syner. For sannelig befant også hanefar og hønemor seg ute på tjuveritokt, og det i fullt dagslys. De kaklende vesenene får også herje i fryd og fordragelighet i fredens Thailand. Hanen er ikke kun hellig, men også symbol på styrke. Rundt statuen av en konge i Cha-Am troner det drøssevis av hanefigurer i alle farger og størrelser. For øvrig finnes det heldigvis ikke burhøns i Bang Saphan. De er som i gode, gamle Tynset, kun frittgående. Jeg foretrekker i alle fall hyggelige hønemødre framfor gneldrende og angrepslystne løsbikkjer. Den hellige hanefaren med sitt evinnelige kykeliky kan en natteranglende tynsetryss også godt leve foruten, ikke minst ved morgengryet i Bang Saphan. |
paradis i Bang Saphan ca. 40 mil sør for Bangkok. Innimellom blir det utflukter til andre steder. Siden 2009 har han delt sine opplevelser og betraktninger med leserne av Arbeidets Rett. Oversikt over alle reisebrevene, med linker til hvor du finner de, finner du her |
