 | |  | |  | |  | |  | |  |
Åndenes hus! Det er mye å forundre seg over i Thailand for en truskyldig tynsetryss. Ikke minst når folk skal flytte inn i et nytt hus. Det er ikke bare å putte inn møblement og slå seg ro med tilværelsen i en stressless fra Håg.
avlegge høflighetsvisitt hos munkene i templet for velsignelse. Huset skal innvies etter alle religionens regler. Og ikke å forglømme en flott bolig for husets
Har du uvitende turist trudd at dette kun var lekestuer eller havepynt? Det er alltid lurt å spørre. For hvor enn du vanker i velsignelsens land, kan du ikke unngå å få øye på flerfoldige fargerike minitempler. Åndehusa var først knytta til buddhismen og har fulgt thaifolket helt fra da de i langt tilbake i historias mørke utvandra fra ”Den røde elv” – Mekong-deltaet i Vietnam. I miniatyrhuset skal husåndene trives fortreffelig og skjemmes bort. Uten et eget husrom, ville de virre husville rundt omkring oppi himmelen. Da kunne det bli temmelig ille for familien i huset. Åndene skal likevel ikke beskyldes for å være demoner. For de usynlige vesenene er verken ondsinna eller utspekulerte. De er kun masete ugagnskråker, akkurat som våre fjøsnisser. De krever dog at vi viser dem ærefrykt og respekt, for ikke kan pønske og utspekulere ut alskens viderverdigheter i tilværelsen din dersom de ikke får viljen sin. De bør smiskes og dulles med daglig. Så trulig kan vi med sikkerhet fastslå hva slags kjønn de er! Åndene krever også å informeres hvis det skal gjøres forandringer på hovedhuset. Skal det feires fødselsdag eller tures bryllup, bør familien på forhånd trygle og be om åndenes velsignelse. Hvis ikke kan det bli mye styr under feiringa.
fargerikt åndehus, makter kun ekspertene, som ikke bare er glimrende kunstnere, men også benytter seg av mystiske besvergelser og ritualer, slik at minihuset blir høvelig oppholdssted for de kresne
høye på pæra. Huset skal stå i høyde med huseiers øyne og plasseres mot øst på bestemt måte i samråd med en Brahmin-prest eller templets fattige men respekterte munker. Åndeboligen bør helst romme ministatuer og ørsmå møbler, samt en minimunk med bok i venstre og sverd i høyre hand. Boka er ofte erstatta med en bitte liten pengepose, som skal bringe familien både evig velstand og livsvarig lykke. Menneskefigurene er åndenes underdanige tjenere. På den vesle balkongen skal det lukte både røkelse og myrra. Dessuten settes vokslys, blomster, vatn og noen dråper whisky. Skotsk eller irsk? For akkurat avholdende som Buddha er åndene ennå ikke blitt. Du bør dagstøtt ofre blomster, lys, røkelse og girlandere. Ved helligdager og seremonier, nøtter, bananer, ris, kylling, and eller grisehode for å gjøre åndene til lags for at alt skal gå vel med både eiendom og beboere.
husåndene er velsigna med enorm appetitt. Som vantro farang, nærer jeg mistanke om at pus er på ferde i nattas mulm og mørke. En huseier har naboens Mons under kontinuerlig mistanke. Kattepusen er visst nok en gammel kjenning av åndepolitiet. Hvis åndene forlanger et bedre hus, eller huseieren vil spandere på dem en bedre bolig for å holde seg enda bedre til venns med de flagrende vesenene, må det også skje på spesielt vis. Åndene må uten å kny det minst, pent følge med til en ny bolig. I skogbrynet av den freda regnskogen i Bang Saphan har en familie nylig donert skogåndene nytt hustempel ved sida av det gamle avfedlige. Der befinner de regnskogåndene seg for tiden på flyttefot (Sjå bilde). Utrangerte åndeboliger plasseres med andre utrangerte, helst nær et tempel eller hellig sted. Du kan ofte betrakte ansamlinger av freda og utrangerte åndehus. Akkurat som et museum. Ellers er det status mellom huseierne her om hvem som har de flotteste åndehusa. Lister du deg stille på tå ei månelys natt, kan du bli vitne til en infernalsk krangel mellom husåndene. Gjerne etter at de har tømt dagens siste whiskyrasjon.
åndehus, bør du ta høflig av deg kapsen, bøye deg i all ærbødighet og hilse ydmykt og verdig på thailandsk vis. Ellers kan det gå deg riktig ille. Hjerteligst fra
|
behageligere å leve. En begivenhet er markedet. Slike er enten faste eller arrangeres på samme sted på spesielle dager. Det oppstår et yrende folkeliv når kveldsmørket senker seg over mystikkens land. Men pass deg for lommetjuver, særlig om du er utlending - farang. Da er du et soleklart bytte. Mitt fjerde solbrillepar forsvant på mystisk vis sist torsdag. ”Du får ikke flere”, var trøsten jeg fikk. Jeg krysser ingen, for jeg kan skaffe billige solbriller på markedet, og ellers alt mulig og umulig mellom himmel og jord. Hva med ei skjorte fra Lacoste for kun ti kroner? Spottpris. Merkevarer er ikke noe problem. Særlig finnes det utallige varianter av klokkeslaget Rolex- ”Lolleks”. Hva med et delikat armbandsur til skarve fem kroner? Jeg klarer meg med min ustoppelige klokke fra Per i Brugata.
klesbudsjett. Her i varmen er det minimalt. Jeg får likevel stadig fargerike skjorter av ei beundrerinne, men de er ekte vare, kjøpt på rikfolks butikk i Bangkok. Norske kvinnfolk gir slips, thaidamer skjorter. Jeg
skifter thailenderne ofte. Her er renslighet en dyd. Jeg rusler alltid en ettermiddagstur bort til torsdagsmarkedet i Bang Saphan, men mest for å kope på folkelivet, samt kjøpe inn et sunt forråd appelsiner og bananer. Tidlig ettermiddags rigger selgerne opp enkle telt og buer. Man har fast plass, og nåde den som forsøker å stjele litt ekstra. Utover ettermiddagen strømmer kundene til. Folkelivet er en fest. Rene Rørosmartnan minus kulde. Og fyll. Når jeg ser prisene, og kjenner igjen de samme varene i Norge til tidobbelt pris, får jeg mistanke om skyhøye avanser. Nå vet jeg hvorfor forretningsmenn i moderlandet er søkkrike. Host og kremt til kremmerne. Det går mest i mat og klær. Mange inntar dagens hovedmåltid, enten ved et bord eller tar med hjem i en plastpose. Folk i Thailand er ikke så opptatt av kjøkkenet som vi forfrosne nordboere, men spiser og hygger under skyggefulle tak og trær. Da sparer man tid og kanskje penger, samt treffer folk å prate med. Tenk om det ikke hadde vært så kaldt på Bergstaden?
mars 2010. |
tungnem tynseting. Jeg kjenner en irlending som har bodd i Bang Saphan i elleve år uten å kunne et ord thai. Dummingen skryter av det. Han tilhører ikke min omgangskrets. Jeg hadde avtale med en viss person om jeg skulle
snart nesten flytende engelsk, noe som er sjelden kost her til lands. Skarpt gjort. Aberet var at hennes thaikurs kun varte et kort minutt. Så var det bråstans og påfølgende muntlig eksamen. Den lød på å si høyt og tydelig: ”Pom rak Savitri mak mak”, som betyr ”Jeg elsker S. veldig mye!” Eksamen ble bestått med glans. Jeg hører fra likesinnede om det samme fenomenet. Hvorfor? Kvinnene misliker nemlig at vi menn forstår hva de snakker om. Gjett hvem som er fast tema? Derfor har noen av oss under- trykte slått oss sammen og oppretta en undergrunns- organisasjon, der vi i all løynd utveksler ord og utrykk. En dag tok jeg sjansen på å imponere, og utbrøt noe på thai. Hundyret ble forskrekka: ”Hvor har du lært dette!” lød det skarpt. ”Du skulle bare visst”, smilte jeg underfundig. ”Hm! Da må vi kvinner snakke enda fortere!” slo den mistenksomme og lunefulle fast.
går fremover. Sakte, men sikkert. En dag jeg satt sammen med et verdensvant og sofistikert ektepar fra Heidelberg, kom en thaimann bort og sa: ”You speak very (vely) good thai!” Jeg var kry som en thailandsk hane. Men akter
Bangkok, som ikke bare snakker, men også har begynt å skrive thai med det vanskelige alfabetet, som for øvrig stammer fra den indiske khmertida. Hans sjarmerende kvinnelige lærer er veldig imponert over den flittige og lærenemme eleven. Ellers slår frøkna fast at menn slett ikke skal snakke. Holde vår munn. Lyder det kjent? ”Dere skal kun si ja eller nei, ellers holde tåta på dere!” Jeg opponerer: ”Jammen hva med deg og søstera di. Dere prater jo uavbrutt i timevis!” Den dama er aldri svar skyldig: ”Det er fordi vi er kvinnfolk. Vi SKAL snakke. Basta!” Egentlig hadde jeg en viss mistanke fra før. Jeg fortsetter likevel trassig og uanfektet med å lære meg enda mer thai i nattens mulm og mørke. I alle fall for å slå et slag for som mannesaka her til lands. Stå på krava! Sawasdikrap!
april 2010 |
Vestlig innflytelse? Arne Dag takker for følget for denne vinteren/våren Her i Bang Saphan slipper jeg heldigvis vestlig inspirert bråkemusikk. Takk og pris. Det gjelder dessverre ikke
innstudert vestlig ”musikk” og spiller så øra nesten flagrer av en stakkar. Jeg fortalte en gang høflig og forsiktig på en kafé i Ubon i Isan at jeg heller ville lytte til vakker thailandsk musikk. Popen her er nemlig en sann lise for øra. Rolig, stille og behagelig. Personalet stirra vantru og forskrekka på meg. Dette stemte ikke ifølge læreboka. Enda en splitter, pine gal farang? Etter lavmælte, men intense diskusjoner på kjøkkenet, dukka det opp ei smørblid dame. Jeg gleda meg. Helt til ho satte på bråkemusikk på thai! Fullstendig misforstått. Takk og pris for tradisjonelle Bang Saphan. Det jeg likevel ikke unngår av vestlig galskap i den nesten turistfrie småbyen, er kvinners tapre forsøk på å sjå europeisk ut. Særlig populært er det å fargelegge det ramsvarte håret rødt. Jeg forteller uten omsvøp at vi har mer enn nok av snarsinte rødhåringer i Norge. Det er slett ikke for å beskue nordeuropeiske kvinnekopier at menn, bortsett fra undertegnede, farter hit, legger jeg overbevisende til. Argumenta faller på stengrunn. Denne farangen kan ikke være riktig navla. Enda verre er at mange lokale skjønnheter vil være så lyse i huden som mulig. Det er tydelig at de ikke legger merke til smellfete og drivkvite kvinnfolk fra Vesten, som velter seg på stranda for å bli mørkhuda. Kanskje nettopp derfor? Å være motsatt? Jeg undres. I alle fall kjøpes det svindyre kremer i forretninger for å få kvitere hud. Fullstendig idiotisk. Ikke minst da folk flest her i Bang Saphan har omtrent den samme flotte hudfargen som i det sørlige India. Men da jeg en kveld kikka på thai-TV, gikk det opp et lys. Det vistes ikke bare reklame for rødlig hår og blekansiktshud. Men så å si alle ansatte TV-damer hadde farga håret sitt rødlig, samt tydeligvis misbrukt kvit ansiktskrem over lang tid. Det er altså fjernsynsdamene som er forbildet for unge, jålete kvinner i Thailand. Heldigvis ikke norske fruentimmer. Påvirkninga burde gå den andre veien. Det som blant anna thaikvinner kunne lære nordeuropeiske kvinner på besøk i Thailand, er å kle seg en smule mer anstendig når de respektløst besøker hellige templer eller rusler rundt i byen. Gjerne på badestranda også. Det trengs i høyeste grad. Jeg er dessverre ofte flau på nasjonens vegne. Men vær hjertelig velkommen til det ekte Thailand! Takk for følget og for i år fra Bang Saphan i mai 2010 |
Oktober. 2010
- Vidunderlige templer i Smilets land!
- Hvor enn du snur og vender deg i deilige
Thailand, kryr det av templer i fantastiske
formater og farger. Også på tvilsomme
turiststeder med barbariske faranger kan
du ikke unngå å beskue hellige steder hvor
mye du enn benekter både Gud og
Buddha. Ikke sett deg på din høye
faranghest og tru at thailendere er
overtruiske. For hva vet vi om tilværelsens
mysterier
I alle byer finnes det et wat, ofte på en høyde som
greske templer eller norske kirker som i Tynset. En wat
er en kombinasjon av kloster og tempel. Mest kjent er
Angkor Wat i Kampuchea. De fleste av de atten tusen
templene her til lands inneholder alt fra bitte små til
enorme statuer av Buddha. Når du beskuer ydmyke
thailendere i djup bønn foran et vidunderlig alter, må du
være sjølsikker ateist for ikke å bli rørt og andektig.
Nonner og munker som etterfulgte den hellige indiske
prinsen, bodde ikke i klostre, men vandra omkring som
Jesu disipler. Det finnes forbløffende mange likheter
mellom Buddha og Jesus. Buddhister holdt til Alexandria
for to tusen år sia. I regntida samla buddhistene seg i
huler eller hytter, kalt stupa som er symbol for både
Buddha og nirvana, den evige salighet. Stupaene ble
dekorerte og satt på sokler og terrasser med Buddha-
figurer, bilder og symbol på verdensfjellet kosmos.
Tempelbyggerne har i over to tusen år overgått
hverandre i kunstferdighet. Templene er derfor blitt av
de vakreste bygninger i verden. Der har norske
bygdekommuner mye å lære med sine håpløse
murkasser. Vi kives utrettelig om å skape de mest
heslige reisverk. I Thailand konkurreres det i prakt og
estetikk.
Folk flest er synlig stolte av byens templer og skjenker
det kollekt og gaver. Når blir neste innsamling til en
forskjønnelse av Rådhuset på Tynset? Stadig stiller folk
opp til dugnad når templet skal pusses opp. Det
arrangeres særlig innsamlinger ved vårt nyttår, som her
benyttes til familiesammenkomster i samband med
familiens eget tempel.
Jeg er så heldig å befinne
meg i en familie, som er
tilknytta et av Thailands
flotteste templer, der det
troner på en hellig høyde
nord for Bang Saphan. Folk
flest er mektig stolte av at
den populære kong Buhmibol har bestemt seg for a
gravlegges der. Ateismen har ringe kår her til lands.
Velkommen skal du være på et ydmykt og lærerikt
tempelbesøk.
Tempelvandreren.
| To ærbødige temepel- vandrere Tylldølen Andreas og Agnetha |
paradis i Bang Saphan ca. 40 mil sør for Bangkok. Innimellom blir det utflukter til andre steder. Siden 2009 har han delt sine opplevelser og betraktninger med leserne av Arbeidets Rett. Oversikt over alle reisebrevene, med linker til hvor du finner de, finner du her |
