Thaigudien - din infoprotal til Thailand

    Åndenes hus!  

    Det er mye å forundre seg over i Thailand for en truskyldig
    tynsetryss. Ikke minst når folk skal flytte inn i et nytt hus. Det er
    ikke bare å putte inn møblement og slå seg ro med tilværelsen i
    en stressless fra Håg.

    Før du går til innkjøp av boligen, må du
    avlegge høflighetsvisitt hos munkene i
    templet for velsignelse. Huset skal
    innvies etter alle religionens regler. Og
    ikke å forglømme en flott bolig for husets
    ånder, som ikke tar til takke med hva som helst.

    Har du uvitende turist trudd at dette kun var lekestuer eller
    havepynt? Det er alltid lurt å spørre. For hvor enn du vanker i
    velsignelsens land, kan du ikke unngå å få øye på flerfoldige
    fargerike minitempler.

    Åndehusa var først knytta til buddhismen og har fulgt thaifolket
    helt fra da de i langt tilbake i historias mørke utvandra fra ”Den
    røde elv” – Mekong-deltaet i Vietnam.

    I miniatyrhuset skal husåndene
    trives fortreffelig og skjemmes
    bort. Uten et eget husrom, ville de
    virre husville rundt omkring oppi
    himmelen. Da kunne det bli
    temmelig ille for familien i huset.
    Åndene skal likevel ikke beskyldes
    for å være demoner.

    For de usynlige vesenene er verken ondsinna eller utspekulerte.
    De er kun masete ugagnskråker, akkurat som våre fjøsnisser.
    De krever dog at vi viser dem ærefrykt og respekt, for ikke kan
    pønske og utspekulere ut alskens viderverdigheter i tilværelsen
    din dersom de ikke får viljen sin. De bør smiskes og dulles med
    daglig. Så trulig kan vi med sikkerhet fastslå hva slags kjønn de
    er!

    Åndene krever også å informeres hvis det skal gjøres
    forandringer på hovedhuset. Skal det feires fødselsdag eller
    tures bryllup, bør familien på forhånd trygle og be om åndenes
    velsignelse. Hvis ikke kan det bli mye styr under feiringa.

    Å stelle i stand et presentabelt og
    fargerikt åndehus, makter kun
    ekspertene, som ikke bare er
    glimrende kunstnere, men også
    benytter seg av mystiske
    besvergelser og ritualer, slik at
    minihuset blir høvelig
    oppholdssted for de kresne
    åndene. Fint skal det være. Noen ånder er som sagt temmelig
    høye på pæra.

    Huset skal stå i høyde med huseiers øyne og plasseres mot øst
    på bestemt måte i samråd med en Brahmin-prest eller templets
    fattige men respekterte munker.         

    Åndeboligen bør helst romme ministatuer og ørsmå møbler,
    samt en minimunk med bok i venstre og sverd i høyre hand.
    Boka er ofte erstatta med en bitte liten pengepose, som skal
    bringe familien både evig velstand og livsvarig lykke.  
    Menneskefigurene er åndenes underdanige tjenere.

    På den vesle balkongen skal det lukte både røkelse og myrra.
    Dessuten settes vokslys, blomster, vatn og noen dråper whisky.
    Skotsk eller irsk? For akkurat avholdende som Buddha er
    åndene ennå ikke blitt.

    Du bør dagstøtt ofre blomster, lys, røkelse og girlandere. Ved
    helligdager og seremonier, nøtter, bananer, ris, kylling, and eller
    grisehode for å gjøre åndene til lags for at alt skal gå vel med
    både eiendom og beboere.

    Lekkerbiskene forsvinner fort, da
    husåndene er velsigna med
    enorm appetitt. Som vantro farang,
    nærer jeg mistanke om at pus er
    på ferde i nattas mulm og mørke.
    En huseier har naboens Mons
    under kontinuerlig mistanke.
    Kattepusen er visst nok en
    gammel kjenning av åndepolitiet.

    Hvis åndene forlanger et bedre hus, eller huseieren vil
    spandere på dem en bedre bolig for å holde seg enda bedre til
    venns med de flagrende vesenene, må det også skje på
    spesielt vis. Åndene må uten å kny det minst, pent følge med til
    en ny bolig.

    I skogbrynet av den freda regnskogen i Bang Saphan har en
    familie nylig donert skogåndene nytt hustempel ved sida av det
    gamle avfedlige. Der befinner de regnskogåndene seg for tiden
    på flyttefot (Sjå bilde).       

    Utrangerte åndeboliger plasseres med
    andre utrangerte, helst nær et tempel eller
    hellig sted. Du kan ofte betrakte
    ansamlinger av freda og utrangerte
    åndehus. Akkurat som et museum.

    Ellers er det status mellom huseierne her om hvem som har de
    flotteste åndehusa. Lister du deg stille på tå ei månelys natt,
    kan du bli vitne til en infernalsk krangel mellom husåndene.
    Gjerne etter at de har tømt dagens siste whiskyrasjon.

    Neste gang du passerer et
    åndehus, bør du ta høflig av deg
    kapsen, bøye deg i all ærbødighet
    og hilse ydmykt og verdig på
    thailandsk vis. Ellers kan det gå
    deg riktig ille.

    Hjerteligst fra
    ”Ånden som går.”            

    På martna i Thailand

    Thailand er stolt av og holder på tradisjoner. Det gjør det
    behageligere å leve. En begivenhet er markedet. Slike er enten
    faste eller arrangeres på samme sted på spesielle dager. Det
    oppstår et yrende folkeliv når kveldsmørket senker seg over
    mystikkens land. Men pass deg for lommetjuver, særlig om du
    er utlending - farang.  Da er du et
    soleklart bytte. Mitt fjerde
    solbrillepar forsvant på mystisk
    vis sist torsdag. ”Du får ikke flere”,
    var trøsten jeg fikk.

    Jeg krysser ingen, for jeg kan
    skaffe billige solbriller på
    markedet, og ellers alt mulig og umulig mellom himmel og jord.
    Hva med ei skjorte fra Lacoste for kun ti kroner? Spottpris.
    Merkevarer er ikke noe problem. Særlig finnes det utallige
    varianter av klokkeslaget Rolex- ”Lolleks”. Hva med et delikat
    armbandsur til skarve fem kroner? Jeg klarer meg med min
    ustoppelige klokke fra Per i Brugata.

    Nå har jeg fra før et uhyre lavt
    klesbudsjett. Her i varmen er det
    minimalt. Jeg får likevel stadig
    fargerike skjorter av ei
    beundrerinne, men de er ekte
    vare, kjøpt på rikfolks butikk i
    Bangkok. Norske kvinnfolk gir
    slips, thaidamer skjorter. Jeg
    foretrekker det siste. For om folk ikke har bruk for vinterklær her,
    skifter thailenderne ofte. Her er renslighet en dyd.

    Jeg rusler alltid en ettermiddagstur bort til torsdagsmarkedet i
    Bang Saphan, men mest for å kope på folkelivet, samt kjøpe inn
    et sunt forråd appelsiner og bananer. Tidlig ettermiddags rigger
    selgerne opp enkle telt og buer. Man har fast plass, og nåde
    den som forsøker å stjele litt ekstra. Utover ettermiddagen
    strømmer kundene til. Folkelivet er en fest. Rene Rørosmartnan
    minus kulde. Og fyll.

    Når jeg ser prisene, og kjenner igjen de samme varene i Norge
    til tidobbelt pris, får jeg mistanke om skyhøye avanser. Nå vet
    jeg hvorfor forretningsmenn i moderlandet er søkkrike. Host og
    kremt til kremmerne.  

    Det går mest i mat og klær. Mange inntar dagens hovedmåltid,
    enten ved et bord  eller tar med hjem i en plastpose. Folk i
    Thailand er ikke så opptatt av kjøkkenet som vi forfrosne
    nordboere, men spiser og hygger under skyggefulle tak og trær.
    Da sparer man tid og kanskje penger, samt treffer folk å prate
    med.  Tenk om det ikke hadde vært så kaldt på Bergstaden?
    Helsing martnaskopen i Bang Saphan
    mars 2010.

    Talefør i Thailand

    Thailandsk er sannelig ikke lett for en
    tungnem tynseting. Jeg kjenner en
    irlending som har bodd i Bang Saphan i
    elleve år uten å kunne et ord thai.
    Dummingen skryter av det. Han tilhører
    ikke min omgangskrets. Jeg hadde avtale
    med en viss person om jeg skulle
    undervise i engelsk mot å få lære litt thai. Ho snakka og skrev
    snart nesten flytende engelsk, noe som er sjelden kost her til
    lands. Skarpt gjort. Aberet var at hennes thaikurs kun varte et
    kort minutt. Så var det bråstans og påfølgende muntlig
    eksamen. Den lød på å si høyt og tydelig: ”Pom rak Savitri mak
    mak”, som betyr ”Jeg elsker S. veldig mye!” Eksamen ble
    bestått med glans.

    Jeg hører fra likesinnede om det
    samme fenomenet. Hvorfor?
    Kvinnene misliker nemlig at vi
    menn forstår hva de snakker om.
    Gjett hvem som er fast tema?
    Derfor har noen av oss under-
    trykte slått oss sammen og oppretta en undergrunns-
    organisasjon, der vi i all løynd utveksler ord og utrykk. En dag
    tok jeg sjansen på å imponere, og utbrøt noe på thai. Hundyret
    ble forskrekka: ”Hvor har du lært dette!” lød det skarpt. ”Du
    skulle bare visst”, smilte jeg underfundig. ”Hm! Da må vi kvinner
    snakke enda fortere!” slo den mistenksomme og lunefulle fast.

    Jeg er nå oppe i et ordforråd på femti-seksti. Det
    går fremover. Sakte, men sikkert. En dag jeg satt
    sammen med et verdensvant og sofistikert
    ektepar fra Heidelberg, kom en thaimann bort og
    sa: ”You speak very (vely) good thai!” Jeg var kry
    som en thailandsk hane. Men akter
    absolutt ikke å konkurrere med den sprenglærde tynsetingen i
    Bangkok, som ikke bare snakker, men også har begynt å skrive
    thai med det vanskelige alfabetet, som for øvrig stammer fra
    den indiske khmertida.  Hans sjarmerende kvinnelige lærer er
    veldig imponert over den flittige og lærenemme eleven.

    Ellers slår frøkna fast at menn slett ikke
    skal snakke. Holde vår munn. Lyder det
    kjent?  ”Dere skal kun si ja eller nei, ellers
    holde tåta på dere!” Jeg opponerer:
    ”Jammen hva med deg og søstera di. Dere
    prater jo uavbrutt i timevis!”  Den dama er
    aldri svar skyldig: ”Det er fordi vi er kvinnfolk.
    Vi SKAL snakke. Basta!” Egentlig hadde jeg en viss mistanke
    fra før. Jeg fortsetter likevel trassig og uanfektet med å lære
    meg enda mer thai i nattens mulm og mørke. I alle fall for å slå
    et slag for som mannesaka her til lands. Stå på krava!
    Sawasdikrap!
                                                                      
    Hilsen  Språkstudenten
    april 2010

    Vestlig innflytelse?
    Arne Dag takker for følget for denne vinteren/våren

    Her i Bang Saphan slipper jeg heldigvis vestlig inspirert
    bråkemusikk. Takk og pris. Det gjelder dessverre ikke
    turiststedene, der vertene våre har
    innstudert vestlig ”musikk” og spiller så
    øra nesten flagrer av en stakkar. Jeg
    fortalte en gang høflig og forsiktig på en
    kafé i Ubon i Isan at jeg heller ville lytte til
    vakker thailandsk musikk. Popen her er
    nemlig en sann lise for øra. Rolig, stille og
    behagelig.  

    Personalet stirra vantru og forskrekka på meg. Dette stemte ikke
    ifølge læreboka. Enda en splitter, pine gal farang? Etter
    lavmælte, men intense diskusjoner på kjøkkenet, dukka det opp
    ei smørblid dame. Jeg gleda meg.  Helt til ho satte på
    bråkemusikk på thai! Fullstendig misforstått. Takk og pris for
    tradisjonelle Bang Saphan.

    Det jeg likevel ikke unngår av vestlig galskap i den nesten
    turistfrie småbyen, er kvinners tapre forsøk på å sjå europeisk ut.
    Særlig populært er det å fargelegge det ramsvarte håret rødt. Jeg
    forteller uten omsvøp at vi har mer enn nok av snarsinte
    rødhåringer i Norge. Det er slett ikke for å beskue
    nordeuropeiske kvinnekopier at menn, bortsett fra
    undertegnede, farter hit, legger jeg overbevisende til.  Argumenta
    faller på stengrunn. Denne farangen kan ikke være riktig navla.

    Enda verre er at mange lokale skjønnheter
    vil være så lyse i huden som mulig. Det er
    tydelig at de ikke legger merke til
    smellfete og drivkvite kvinnfolk fra Vesten,
    som velter seg på stranda for å bli
    mørkhuda. Kanskje nettopp derfor? Å
    være motsatt? Jeg undres. I alle fall
    kjøpes det svindyre kremer i forretninger for å få kvitere hud.  
    Fullstendig idiotisk. Ikke minst da folk flest her i Bang Saphan
    har omtrent den samme flotte hudfargen som i det sørlige
    India.            

    Men da jeg en kveld kikka på thai-TV, gikk det opp et lys. Det
    vistes ikke bare reklame for rødlig hår og blekansiktshud.  Men
    så å si alle ansatte TV-damer hadde farga håret sitt rødlig, samt
    tydeligvis misbrukt kvit ansiktskrem over lang tid. Det er altså
    fjernsynsdamene som er forbildet for unge, jålete kvinner i
    Thailand. Heldigvis ikke norske fruentimmer.  

    Påvirkninga burde gå den andre veien. Det som blant anna
    thaikvinner kunne lære nordeuropeiske kvinner på besøk i
    Thailand, er å kle seg en smule mer anstendig når de
    respektløst besøker hellige templer eller rusler rundt i byen.
    Gjerne på badestranda også. Det trengs i høyeste grad. Jeg er
    dessverre ofte flau på nasjonens vegne. Men vær hjertelig
    velkommen til det ekte Thailand!
                              
                  Takk for følget og for i år fra Bang Saphan i mai 2010
                                                           Oktober. 2010
    Vidunderlige templer i Smilets land!
            
    Hvor enn du snur og vender deg i deilige
    Thailand, kryr det av templer i fantastiske
    formater og farger. Også på tvilsomme
    turiststeder med barbariske faranger kan
    du ikke unngå å beskue hellige steder hvor
    mye du enn benekter både Gud og
    Buddha. Ikke sett deg på din høye
    faranghest og tru at thailendere er
    overtruiske. For hva vet vi om tilværelsens
    mysterier

    I alle byer finnes det et wat, ofte på en høyde som
    greske templer eller norske kirker som i Tynset. En wat
    er en kombinasjon av kloster og tempel. Mest kjent er
    Angkor Wat i Kampuchea. De fleste av de atten tusen
    templene her til lands inneholder alt fra bitte små til
    enorme statuer av Buddha. Når du beskuer ydmyke
    thailendere i djup bønn foran et vidunderlig alter, må du
    være sjølsikker ateist for ikke å bli rørt og andektig.

    Nonner og munker som etterfulgte den hellige indiske
    prinsen, bodde ikke i klostre, men vandra omkring som
    Jesu disipler. Det finnes forbløffende mange likheter
    mellom Buddha og Jesus. Buddhister holdt til Alexandria
    for to tusen år sia. I regntida samla buddhistene seg i
    huler eller hytter, kalt stupa som er symbol for både
    Buddha og nirvana, den evige salighet. Stupaene ble
    dekorerte og satt på sokler og terrasser med Buddha-
    figurer, bilder og symbol på verdensfjellet kosmos.

    Tempelbyggerne har i over to tusen år overgått
    hverandre i kunstferdighet. Templene er derfor blitt av
    de vakreste bygninger i verden. Der har norske
    bygdekommuner mye å lære med sine håpløse
    murkasser. Vi kives utrettelig om å skape de mest
    heslige reisverk. I Thailand konkurreres det i prakt og
    estetikk.

    Folk flest er synlig stolte av byens templer og skjenker
    det kollekt og gaver. Når blir neste innsamling til en
    forskjønnelse av Rådhuset på Tynset? Stadig stiller folk
    opp til dugnad når templet skal pusses opp. Det
    arrangeres særlig innsamlinger ved vårt nyttår, som her
    benyttes til familiesammenkomster i samband med
    familiens eget tempel.  

    Jeg er så heldig å befinne
    meg i en familie, som er
    tilknytta et av Thailands
    flotteste templer, der det
    troner på en hellig høyde
    nord for Bang Saphan. Folk
    flest er mektig stolte av at
    den populære kong Buhmibol har bestemt seg for a
    gravlegges der. Ateismen har ringe kår her til lands.
    Velkommen skal du være på et ydmykt og lærerikt
    tempelbesøk.
                                                         Tempelvandreren.     
To ærbødige
temepel- vandrere
Tylldølen Andreas
og Agnetha
    Arne Dag Østigaard, historiker, forfatter, ex-lektor og globetrotter har funnet sitt
    paradis i Bang Saphan ca. 40 mil sør for Bangkok. Innimellom blir det utflukter til
    andre steder. Siden 2009 har han delt sine opplevelser og betraktninger med
    leserne av Arbeidets Rett.  

    Oversikt over alle reisebrevene, med linker til hvor du finner de, finner du her